Kultur

2017 har vært et sjeldent bra kunstår

Et godt og turbulent kunstår viser at vilkårene for kunstnerne blir stadig hardere.

Bilde 1 av 3

Den største klisjeen av dem alle er forestillingen om at sult, fattigdom og lidelse resulterer i god kunst. Kunståret 2017 har gjort det tydelig at kunstnerne befinner seg på bunnen av samfunnets inntektsstatistikker, at svært mange av dem må ha andre jobber ved siden av for å ha råd til å utøve yrket sitt, og at kampen om stipendene er så hard at den tilknyttede politikken blir gjenstand for ideologisk kamp. Jeg lurer på om alt dette kan ha en sammenheng med at over 70 % av 0norske billedkunstnere er kvinner?

Midt oppi kontroversene er det blitt skapt og presentert veldig mye bra kunst dette året. Mye av det står kvinner bak. Norge har fostret så mange gode kunstnere at publikum kan bade i et hav av interessante, tankevekkende, provoserende og vakre kunstuttrykk. Se bare på rekken av utstillinger på Henie Onstad Kunstsenter, som åpnet året med en meget sterk, retrospektiv presentasjon av Irma Salo Jæger. Hun er en kunstner som lager konkret kunst, geometriske komposisjoner med sterke farger. Det finnes dem som tror at dette er for vanskelig eller uinteressant for et bredt publikum. Men utstillingen ble en publikumstreffer fordi kvaliteten er så høy og fordi museets formidling var bra.

I min anmeldelse av Salo Jægers utstilling ga jeg Henie Onstad honnør for initiativet. Men jeg påpekte også at det er en offentlig skam at dette var hennes første retrospektive utstilling – i en alder av 88 år! Jeg tror ikke det er mange mannlige kunstnere med tilsvarende dyktighet og aktelse som har opplevd det samme. Kunstsenteret avslutter året med to sterke, kvinnelige kunstnere, og Marina Abramovic-utstillingen (til 11. mars) er en opplevelse du absolutt må få med deg. Den har vært vist i Stockholm og København tidligere, men Henie Onstad har greid å skape sin egen, selvstendige versjon. Carsten Höller-utstillingen i sommer bidro også til å gjøre Henie Onstad Kunstsenter (HOK, eller HO Sanatorium, som han omdøpte det til) til det mest spennende kunstmuseet i Norge.

Det er hard kamp om publikum i Oslo. Dette året har ikke HOKs konkurrenter vært like dyktige. I fjorårets oppsummering skrev jeg at 2017 er året da vi virkelig vil merke at Nasjonalmuseet går i dvale før åpningen på Vestbanen i 2020. Det har slått til. Etter at Museet for samtidskunst gikk inn i historien med årets absolutte høydepunkt på utstillingsfronten, Tori Wrånes, har høsten vært en trist affære. Høstens eneste kunstutstilling (som åpnet allerede i juni) har vært «Rastløse gester. Verk fra Hubert Loosers samling» (til 7. januar) i Nasjonalgalleriet. Før denne viste museet «The Great Graphic Boom» samme sted. Når utstillingsplassen er sterkt begrenset er det å bruke ti måneder og to utstillinger på rad til ett begrenset tema en diskutabel prioritering. Den er grunn til å forvente mer av selveste Nasjonalmuseet.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Når vi først er i dette terrenget er det grunn til å minne om at Nasjonalgalleriets fremtidige skjebne ennå ikke er avgjort. Det er utrolig at vi har måttet vente i over tre år på den eneste fornuftige beslutningen, nemlig at bygget fortsatt må være under Nasjonalmuseets kontroll som et visningssted for billedkunst. Når bygget stenges til åpningen på Vestbanen i 2020 kan staten gjerne stenge Nasjonalgalleriet i noen år så det kan gjennomgå en skikkelig rehabilitering.

Med Tori Wrånes satte Nasjonalmuseet en standard som de og konkurrentene vil ha svært vanskelig for å nå opp til. Munchmuseet har avsluttet sin +Munch-serie, og har levert tre utstillinger av ulik karakter. Karl Ove Knausgaard som kurator var interessant, men kunne gjerne gitt mer rom til forfatteren. I «Hode ved hode» (til 28. januar) gjør Lena Cronqvist og Per Inge Bjørlo dypt inntrykk, mens Edvard Munch blir satt litt i skyggen. Astrup Fearnley-museet har satt publikumsrekord i år, men det betyr ikke at 2017 var et spesielt minneverdig år. Murakami-utstillingen ble en publikumssuksess, Kina-utstillingen var OK, mens Matias Faldbakken-utstillingen (til 28. januar) allerede er glemt av denne anmelderen.

Like før jul satte kunstner Marianne Heier i gang en kampanje på Facebook kalt «#mangekvinner». Hun retter oppmerksomhet mot de mange gode kunstopplevelsene kvinnelige kunstnere har bidratt med i løpet av året. Det fikk meg til å gå gjennom anmeldelsene jeg har skrevet. Opptellingen viser ganske jevn fordeling mellom kjønnene. Blant høydepunktene vil jeg trekke frem Vanessa Baird og Kjell Varvins fabelaktige utstillinger i Kunstnernes Hus (førstnevnte står til 28. januar); Siri Aurdal og Jumana Mannas bidrag i den Nordiske paviljongen i Venezia; Anne-Karin Furunes installasjon på en av Venezias øyer; Jan Groths festspillutstilling i Bergen; og Stavanger Kunstmuseums Kitty Kielland-utstilling (nå på Lillehammer Kunstmuseum, senere i vår på Haugar i Tønsberg). I de private galleriene har jeg merket meg utstillinger med malerne Helle Kaarem i Galleri Semmingsen; Sverre Bjertnæs og Kjell Erik Killi Olsen i Galleri Brandstrup; og tekstilkunstneren Ann Cathrin November Høibo i Kunstnerforbundet.

«#mangekvinner» fikk meg også til å tenke på de mange opplevelsene jeg ikke har fått skrevet om. For eksempel Marthe Ramm Fortuns performance under Skulpturbiennalen på Vigeland-museet, der hun splitter naken demaskerte Gustav Vigeland. Jeg fikk ikke reist til Documenta, men med OCA/Office for Contemporary Arts hjelp fikk samiske kunstnere et internasjonalt gjennombrudd i Athen og Kassel. Britta Marakatt-Labbas «Historia» (henger til daglig på Universitetet i Tromsø) og Máret Ánne Saras «Pile o’ Sápmi» er kunstverk med universell appell, og da sistnevnte nylig viste verket foran Stortinget i forbindelse med rettssaken i Høyesterett mot hennes bror, var det grunn til å sette kryss i taket. Vi lar oss hisse opp over diskriminering og urettferdighet overfor urfolk i andre deler av verden, men glemmer lett at våre egne blir utsatt for mye av det samme.

At samiske kunstnere har mye å bidra med vil høyst sannsynlig bli reflektert i den permanente presentasjonen når Nasjonalmuseet åpner i 2020. Informerte kilder sier at Sápmi og samisk kunst ikke var med i planene for bare ett år siden. En som garantert vil få sin plass i det nye Nasjonalmuseet er smykkekunstneren Tone Vigeland, som i år ble presentert med en stor, retrospektiv utstilling ved det prestisjetunge museet Pinakothek der Moderne i München. (På Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum neste år.) En annen smykkekunstner, Liv Blåvarp, fikk også en stor og meget severdig, retrospektiv utstilling på Lillehammer Kunstmuseum.

Jeg skal hoppe over skandalen rundt gjenåpningen av Kunstindustrimuseet i Bergen og heller konsentrere meg om to av årets jubileer. Både Forbundet Frie Fotografer (FFF) og Norske Tekstilkunstnere (NTK) fylte 40 år i år. Det har vært mange fine fotoutstillinger i år, for eksempel Kamilla Langeland på fotogalleriet Melk, men FFFs jubileumsprogram har ikke beveget meg i særlig grad. NTKs jubileumsutstilling i Kunstnerforbundet ble derimot en vital manifestasjon av et fagfelt i sterk utvikling. Og der var – nok en gang – kvinnene sterkt representert. Så hvis kunståret 2017 skal oppsummeres med få ord er det kvinnenes triumfmarsj. Du kan jo bare telle deg frem til kjønnsfordelingen i denne gjennomgangen.

Mer fra Dagsavisen