Ungdomsskogen

ILLUSTRASJON: SIRI DOKKEN

Det var en lang, deilig sommerkveld, en av få i år. På den lokale fotballbanen hang en gjeng ungdommer. Det ble mål, skrål og småflørting. Da klokka passerte 22, ringte telefonen hjemme hos en av foreldrene.

Det var naboen. Som syntes det var mye bråk der borte fra kunstgresset. Det står jo et skilt der, satt opp av selve kommunen. Etter klokka 22 skal det være ro. Om ikke mammaen kunne få fjernet ungdommene? Med blylodd i skoa gikk mammaen dit. Vennegjengen løste seg opp. Noen gikk hjem, andre gikk ut.

En kilometer bortenfor kunstgresset ligger en av Oslos lett tilgjengelige russcener. Mellom fotballbanen og omsetningen av illegale stoffer er det en liten skogteig. Det passer bra, så slipper vi voksne å se problemet. De vi verken ser eller hører, orker vi heller ikke å bekymre oss for. Ikke før de rykker inn i stua, etter SMS-rykter om en hjemme-alene-fest. Hvor skal de ellers gjøre av seg? Når korps og kor og trening er slutt (eller de selv har slutta), er det ikke mange steder ungdom er velkomne. Fra 2001 til 2015 økte antall ungdommer i Oslo i alderen 13–15 år med 26,4 prosent, ifølge kommunens statistikkbank Oslospeilet. Vi snakker ganske mye om frafallet i videregående skoler. Men ungdom trenger også steder å være, ikke bare steder å lære.

Stor-Oslo vokser raskere enn noen annen region i Europa. Fra 2001 til 2015 har bybefolkningen vokst med nesten 150.000 mennesker, til 647.000. Før flyttet folk til hus og hage når barna ble mange eller nærmet seg skolealder. Nå blir flere boende i byen. Det stiller enorme krav til bygging av infrastruktur, boliger, barnehager og skoler. De enorme investeringsutgiftene – mange milliarder kroner – er bare noe av det Raymond Johansen (Ap) bekymrer seg over når han sonderer terrenget for å overta makten i hovedstaden. Foreløpig handler det mest om MDG og sykkelstier. Men snart blir det alvor, og alt henger sammen med alt.

Det blå avtroppende byrådet legger fram sitt forslag til budsjett for 2016 i dag. Det kommer til å bli flyttet rundt på 60 milliarder kroner – vel 50 milliarder til drift og 10 milliarder til investeringer. Arbeiderpartiet lovte gjennom valgkampen mer til eldreomsorg og barnehager. SV vil ha mer til skole og MDG vil ha mer til miljø. Men ingen av partiene, verken i Oslo eller nasjonalt, snakket særlig mye om barn og unges oppvekstvilkår. I Oslo var det færre enn 90.000 barn under 16 år i 2001. I år er det flere enn 116.000 barn. Det er sandkasser nok til alle. Men når du vokser fortere enn stemmen din, er det færre steder å henge. Min bydel har 32.000 innbyggere og én fritidsklubb. Den er ikke særlig populær, der den ligger, litt utenfor allfarvei. Andre bydeler har noen flere møteplasser, men ungdommene trenger – og fortjener – mye mer.

Sånn sett var det blå forslaget om aktivitetssoner, en del av «Kommune­plan 2015 – Oslo mot 2030», ganske interessant. Jeg har betydelig sans for argumentet om at flere burde ta Marka og tilstøtende områder i bruk – også de som fortsatt har 40 år igjen før de har tenkt til å iføre seg nikkers. Jeg mener at det må finnes plass til bråkete aktiviteter, som skating, krevende aktiviteter som klatring, og fartsfylte aktiviteter, som stisykling og sykkelcross. Jeg mener skianleggene i Grefsenkollen, Tryvann og Wyller må få utvikles. I motsatt ende av endorfinskalaen må det finnes områder inn i marka der det er bedre tilrettelagt for rullestol og barnevogn. Der en i rullestol kan komme seg ned i et badevann, og opp igjen.

Men forslaget var dårlig juridisk utredet og skapte storm, ikke minst blant borgerlige velgere. Kritikerne mener innføringen av disse sonene i praksis betyr å flytte markagrensen innenfra. Og det uten reguleringsbehandling, med tilhørende innsyn i prosess og avveiing av interessene. Tanken var at aktivitetssonene skulle ligge i grensen mellom bebyggelsen og marka, og gjøre skogen mer attraktiv for asfaltbarn. Men selv for politikerne virker det litt uklart hva konsekvensene egentlig ville være. Får man en «mur» av støyende aktiviteter rundt hele byen, som man må kjempe seg gjennom i sin jakt på myke skogsstier og sjelden mose? Vil flere av fritidsaktivitetene ha en høy prislapp, selv når de tilbys ute i skogen? Pengeinteresser må tøyles, vekst og vern må veies mot hverandre, og Oslo må ta vare på restene av bynær naturskog. Bystyret kommer derfor høyst sannsynlig til å stemme ned forslaget i dag.

Oslos nye bystyre, som konstitueres 21. oktober, kan kaste seg over arbeidet allerede nå. En raskt økende befolkning trenger sykkelstier og turveier som binder grøntstrukturen sammen. Vi trenger store områder for uorganisert friluftsliv, der folk kan nyte trollskog og rødlistede plantearter. Men vi trenger også akebakker og skileikområder og klatrevegger, skatebaner og sykkel­crossområder, og mye mer. Og vi trenger det nå.