Klimakampen står ikke først og fremst om fornybare og ikke-fornybare ressurser. Den handler om i hvilken grad vi har evnen til å fornye oss selv. Som jeg argumenterte for i en kronikk i VG 25. november er den foreslåtte fastforbindelsen mellom Moss og Horten elendig klimapolitikk. Å bruke enorme samfunnsressurser på infrastruktur som sikter mot å tidoble veitrafikken på dette kritiske punktet i klimakampen, er ikke annet enn grelt. En fastforbindelse uten jernbane kan ikke bli god klimapolitikk, uansett hvordan man vrir og vender på det.
Den verste bøygen i klimakampen er myten om at det ikke finnes alternativer til den ikke-fornybare energien som driver verdensmaskineriet, og som skal drive trailere på rad og rekke over Mossesundet. Denne myten er skapt av klimaskeptikere, kapitalismepredikanter og ponduspolitikere, og alle andre som tjener på status quo.
Faktum er at det finnes flere gode og kvalitetssikrede veikart mot en grønn framtid. Ja, ifølge en av disse rapportene kan verdenssamfunnet være 100 prosent forsynt med grønn energi innen 2030, basert på sol, vind og vannressurser. En slik vending vil også skape et massivt arbeidsmarked. Og selv om dette kanskje virker i overkant håpefullt, viser det at en grønn framtid ikke er umulig, men at det er et valg. De tekniske løsningene finnes, men de betinger at vi tar stilling, og gjør investeringer deretter.
Derfor må vi unngå å binde opp store midler i feilinvesteringer. Om vi sløser bort de resterende fossile ressursene på infrastruktur av i går, blir den nødvendige grønne overgangen så å si umulig. En veibasert fastforbindelse over Oslofjorden er nettopp en slik feilinvestering, en såkalt carbon lock-in, altså en investering som utelukker enhver grønn løsning på Oslofjordregionens transportbehov i uoverskuelig framtid.
Et premiss for den fossile økonomien er at noe må ofres for å oppnå vekst. En fastforbindelse over Oslofjorden, med klimagassutslipp, naturinngrep og forsøpling av boområder, er sånn sett en enkel pille å svelge for dem som er tilhengere av fortida. Men denne defaitistiske destruktiviteten må vi komme til livs, fordi forholdet mellom vekst og skade ikke er balansert. Dette faktum har inntil nylig vært usynlig for oss i det rike (og naive) Vesten. For mens lokalbefolkningen i Nigerdeltaet kjempet på liv og død mot fossilnæringen, var det vi på den nordlige halvkule som tok ut verdiene. Med klimaforandringene er skjevfordelingen av byrder og goder i ferd med å snu seg en smule - i hvert fall nok til å åpne øynene. Mens verdiene forvitrer mellom hendene våre, lagrer skadevirkningene seg i atmosfæren, til de slår tilbake.
På grunn av ubalansen mellom skade og profitt er det på høy tid å enes om at ikke alt er like mye verdt. Enkelte ting er rett og slett ikke til salgs. Sagt med andre ord: Det finnes verdier som er hevet over kapitalismens enøyde logikk, og slike verdier er atmosfæren, men også andre fornybare fenomener, for eksempel særlig verdifulle naturområder. Derfor mener jeg at vi mossinger bør kunne enes om to ting: Vi skal kjempe for å bli klimanøytrale, og vi skal kjempe for å beholde naturområdene på Jeløy og Mosseskogen like uberørte som de er i dag. Denne bærekraftige og ansvarlige holdningen bør legge føringer for hvordan vi og lokalpolitikerne våre jobber mot beslutningstakerne i Oslo, i høringsrunden som pågår akkurat nå.
Så herr ordfører. Du kalte prosjektet vinn-vinn-vinn, men jeg ser at du har besinnet deg noe. Høyre har også kommet med en uttalelse som drar i riktig retning, men slett ikke langt nok i riktig retning. Du maner i innlegget oss mossinger til «en felles krig for den beste løsningen». Du er herved invitert. La oss fornye oss sammen.
Publisert i Dagsavisen Moss Dagblad samme dag