Det er nå tre år siden 22. juli 2011, dagen da katastrofen traff oss. Vi er mange som ikke er kommet over sjokket, selv om hverdagene er blitt hverdager igjen. For mange, som ble berørt direkte, vil det kanskje aldri noen gang bli vanlige dager mer. Vi skylder dem å gjøre det vi kan for å forhindre at noe lignende skjer en gang til.
Etter KRÅDs vurdering er forebyggingen blitt for lavt prioritert i innsatsen for å rette opp det som ikke fungerte da terroristen slo til. At vi ikke greide å forhindre 22. juli, kostet 77 mennesker livet. De fleste av dem var svært unge. Det har medført en uendelighet av sorg, savn og smerte hos de berørte. Dette kan vi aldri reparere. Nye regjeringsbygninger kan vi bygge. Det er bare et spørsmål om kostnader. Men tapet av en sønn eller datter, mor eller far, venn og fortrolig vil aldri kunne gjøres om.
Prioriteringen av å bedre beredskapen, gjennom å styrke politiets evne til å reagere når noe skjer, er vel begrunnet. Men etter KRÅDs vurdering synes den forebyggende innsatsen ikke å ha fått samme prioritering. Det følger av politiloven at en av etatens viktigste oppgaver er å forebygge kriminalitet. Men skal det lykkes, kan det ikke være en jobb for politiet alene.
Ekspertene på terrorbekjempelse synes å være samstemte om at deres organisasjoner ikke vil lykkes i å forebygge den form for soloterrorisme vi opplevde 22. juli 2011. Da er det et resignert svar å øke beredskapen, slik at samfunnet kan reagere raskere, mer effektivt og mer kraftfullt dersom en ny terroraksjon inntreffer. Denne type terrorister lar seg ikke forhindre eller avskrekke av massiv politikraft. Hvorfor ikke ha som mål å styrke det grunnleggende arbeidet med forebygging, slik at nye tilfeller av terrorismeplanlegging kan avdekkes på planleggingsstadiet?
Da PSTs egenevaluering ble lagt fram på en pressekonferanse i mars 2012, sa fungerende PST-sjef Roger Berg: «Vi mener at vi ikke kunne overvåket oss fram til å finne Breivik. Andre samfunnsmekanismer skulle kommet inn på et tidlig tidspunkt, når vi snakker om å oppdra våre barn, skoler og å bry oss om naboene. Vi er ledd i en kjede, men tro ikke at overvåking er veien å gå». Generalmajor Kjell Grandehagen, leder av forsvarets etterretningstjeneste, og tidligere leder av britiske MI 6, sir Richard Dearlove, har begge uttalt seg i samme retning. De hemmelige tjenestene er lite egnet til å forebygge slik kriminalitet som det vi ble rammet av 22. juli. Her må helt andre mekanismer inn.
Bred og koordinert forebyggende innsats må skje på tvers av etater, organisasjoner og profesjoner. Næringslivet og det frivillige Norge må med. KRÅD har utviklet en modell for samordning av det lokale, kriminalitetsforebyggende arbeidet blant barn og unge, kalt SLT. Politiets Fellesforbund har vært en pådriver for å få Politiråd i alle landets kommuner, som samarbeidsorgan mellom kommuneledelse og lokal politiledelse. Vi ønsker oss en regjering som legger krefter inn i en forvaltningsreform på kriminalitetsforebyggingens område, ved å slå sammen begge disse ordningene for å styrke den grunnleggende forebyggingen. Tverretatlig samhandling om forebygging må også videreutvikles mellom departementer og direktorater.
Vi vet ikke om det hadde vært mulig å forebygge det som skjedde 22. juli. Men vi velger å tro det. Noe annet er resignasjon og det kan vi ikke tillate oss. KRÅD skulle ønske at justisministeren markerte den sektorovergripende forebyggingen like mye som beredskapen. Det er klart vi må ha beredskap. Fortsatt vil vi oppleve vinterstormer, flom og skred. Men når det gjelder de menneskeskapte katastrofene, som terrorisme og kriminalitet, så må vi satse på forebygging. Innsatsen i forkant vil være avgjørende.
Hadde det ikke vært fint å være justis- og forebyggingsminister? Det er bare den politiske viljen det står på. Viljen til å satse på det forebyggende arbeidet over et bredt spekter. Det kriminalitetsforebyggende råd i Norge har seks ansatte. Søsterorganisasjonen i Sverige har 80. Økt innsats for kriminalitetsforebygging ville være å dra lærdom av katastrofene 22. juli. Da vil det også være viktig å måle politimestrenes prioriteringer av det kriminalitetsforebyggende arbeidet. All erfaring tilsier at det man måles på, blir prioritert høyest.
Regjeringen la 10. juni i år fram en ny handlingsplan med 30 tiltak mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Da sa statsminister Erna Solberg og justisminister Anders Anundsen at målsetting for innsatsen var «å få forebyggingsarbeidet på skinner».
Det er derfor positivt at regjeringen innledningsvis i handlingsplanen skriver at målet er en bred innsats for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme. Like positivt er det ikke når det sies at alle tiltakene i planen skal gjennomføres innenfor eksisterende budsjettrammer. Når statsministeren og justisministeren ved presentasjonen bruker begrepet «ny giv», skaper det forventning om økt innsats, også økonomisk. Forebygging forutsetter vilje til å prioritere innsatsen, samt systemer for god samhandling på tvers av etater og profesjoner. Men det koster også penger. Vi ser med forventning fram til høstens budsjettforslag. En ny giv må bli mer enn ord! Tross alt er det billigere å forebygge enn å reparere.