Vi blir foraktfullt kalt «bamsepoliti»

Etter 35 års tjeneste i norsk politi ble jeg for fire år siden pensjonert ved oppnådd aldersgrense. Jeg har lyst til å dele noen av mine erfaringer fra ­tjenesten med avisas lesere; om hvordan det er å føle seg lite verdsatt innenfor politiet. Med det å ikke bli verdsatt tenker jeg først og fremst på om det jeg utførte av forebyggende arbeid. Hadde det virkning, var det noe vits i å drive på med det, eller var hele greia «å ta vare på» kriminaliteten?

Jeg kan langt på vei identifisere meg med den beskrivelsen vår alles Alf Prøysen ga i visa «Griskokktrøsta», om hvordan han ble sett ned på fordi han gjorde en jobb andre så som mindre­verdig:

«Ja, dette er ei vise til trøst for en og hver,

som fekk en jobb i livet der det inga framtid er.»

Det følger av politiloven § 2 at å forebygge kriminalitet er en av etatens viktigste oppgaver. I Justisdepartementets årlige budsjettproposisjon fremgår det at hovedmålet for justissektoren er å redusere kriminalitet. Første delmål er å styrke det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Likevel synes det ikke å være mye realitet bak disse formuleringene. I alle mine år i politiet var det reaktive arbeidet verdsatt høyest. Det å kunne rykke ut med hvinende hjul og hylende sirener, utstyrt som for krig, er dessverre av mange sett på som «det egentlige» politiarbeidet. Vi som har ønsket å jobbe med forebygging, helst blant barn og unge, er foraktfullt kalt «bamse­politi». Vi har aldri vært det topprioriterte ved lønnsforhøyelser og stillingsopprykk.

De siste årene, etter tragediene som rammet oss 22. juli, har den reaktive beredskapen vært prioritert ytterligere. Neste gang noe skjer skal det rykkes ut med radiosamband som virker, større båter, flere helikoptre, tunge våpen og samarbeid med forsvaret. Men markeringen av treårsdagen for terroren som rammet oss 22. juli gir grunn til ettertanke. Hva er skjedd i årene som har passert? Har vi evnet å sette de grusomme erfaringene ut i praktiske læring? Og er vi bedre rustet til å forhindre at noe lignende kan skje igjen?

Var det først og fremst beredskapen som sviktet 22. juli? Selvsagt burde politiet kommet raskere til Utøya, og liv ville blitt spart. Men hva var det som egentlig sviktet? Jo, vår evne som samfunn til å forebygge at noe slikt kunne skje. Jeg vet ikke om det hadde vært mulig å forebygge det som skjedde 22. juli. Men jeg velger å tro det. Noe annet er resignasjon, og det kan vi ikke tillate oss.

Aldri tidligere har vi her i landet hatt flere ansatte i politiet. Aldri har de vært så godt utdannet som i dag. Og aldri har vi brukt mer penger på politiet. Denne satsingen på kriminalitetsbekjempelse har også kommet til uttrykk i statistikken over anmeldte lovbrudd; siden begynnelsen av 2000-tallet er de fleste former for anmeldt kriminalitet redusert.

Kriminalitetsforebygging handler om å satse systematisk på å unngå kriminalitet, i stedet for å reparere i ettertid. Det handler om å analysere hvor og hvordan problematisk atferd og kriminalitet oppstår, for ­deretter å sette inn konkrete tiltak rettet mot årsakene til problemene. Innsatsen må være mangfoldig og rettes mot både sosiale ­miljøer, enkelt­personer og fysiske omgivelser. Å sikre gode og stimulerende oppvekstvilkår for barn og unge og sørge for tidlig hjelp og støtte vil kunne bidra til mindre problem­atferd, rusmisbruk og kriminalitet.

Forebygging av kriminalitet henger derfor nært sammen med samfunnets generelle forebygging. For eksempel vil tiltak for å forebygge rusmisbruk blant unge, også forebygge kriminalitet. Det er derfor viktig at det kriminalitets­forebyggende arbeidet lokalt er nært knyttet til den rusforebyggende innsatsen. Målet er å forebygge kriminalitet og andre problemer som ellers kan koste samfunnet dyrt. Å forebygge kriminalitet er ikke bare politiets ansvar. Skal vi lykkes med kriminalitetsforebyggingen i å skape et tryggere samfunn, må politiet samarbeide med andre offentlige etater, næringslivet og frivillige organisasjoner. Alle har vi et ansvar å skape økt trygghet til fellesskapets beste. Mye viktig kriminalitetsforebyggende arbeid skjer lokalt, når politi og kommune samordner sin innsats og sine ressurser.

Et lovbrudd eller en ordensforstyrrelse skaper en forventning om at noe gjøres. Om politi og kommunen samordner sin direkte og indirekte innsats, blir det kriminalitetsforebyggende arbeidet mer effektivt, og partenes ressurser utnyttes bedre. Nettopp dette er formålet med samarbeid; å få til noe som den enkelte deltaker vanskelig kan oppnå alene.

Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) introdusert en kriminalitets­forebyggende samordningsmodell i Norge tidlig på 1990-tallet, kalt SLT (Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak). Den er grundig utprøvd i om lag 200 norske kommuner. Målgruppen er barn og unge, først og fremst opptil 18 år, men noen kommuner har utvidet dette opptil 20 år, og i visse tilfeller opptil 23 år. Hvorfor bidrar ikke Justisdepartementet til å spre denne ordningen ytterligere?

Skal det forebyggende arbeidet i politiet­ bli prioritert høyere, må det mer til enn fromme ord. Vi har fått en Politianalyse som nå skal følges opp. Her er ikke nærpoliti-modellen nevnt én eneste gang. Hva tenker justisministeren om kontakt mellom politiet og den befolkning de skal tjene? Vi vet at politimestrene måles opp mot mer enn ett hundre kriterier. Hva med å begynne å måle deres vilje til å prioritere forebyggingen? Og deres vilje til å belønne ansatte som er mer opptatt av mennesker enn av utstyr.

Alf Prøysen mente at alt ærlig arbeid var like mye verd. Følgende strofe fra «Griskokktrøsta» hjalp meg mang en gang:

«Og slit du vondt som griskokk og nesten synk i kne,

så er det slettes ingen som ser ned på deg for det,

for arbe‘ skjemmer ingen, gå trøstig inn i bingen

og slå ti mat åt grisom og gå ut att og le.»