TEATER
«Leve posthornet!»
Av Vigdis Hjorth
Regi: Marit Moum Aune
Med Anne Ryg, Eindride Eidsvold, m.fl.
Riksteatret
Regissør Marit Moum Aune har gjort teater av Vigdis Hjorths «Leve posthornet», og hele landet er adressat når fortellingen om kommunikasjonsrådgiveren Ellinors kamp mot EUs tredje postdirektiv skal ut på veien. Det er å håpe at ikke konvolutten er helt forseglet ennå, for selv om forestillingen er overveiende god, energisk velspilt og ikke minst originalt dramatisert, er det fortsatt rom for justeringer. Med så godt tekstgrunnlag og en bearbeidelse til teatret av Toril Solvang som imponerer, er det påfallende hvordan Moum svinger enkelte partier som publikumspisk inn mot den rene komedien, uten at det strengt tatt tilfører teksten merverdi. Dette gjelder særlig i forestillingens første del, under etableringen av hovedfiguren Ellinor (Anne Ryg). Hun er en kvinne i begynnelsen av 30-årsalderen. Hun har en kjæreste (alenepappaen Stein) hun ikke er sikker på og en jobb i et kommunikasjonsbyrå som tar mer enn én brå vending den dagen kollegaen Dag først forsvinner, så tar livet av seg. Hva han jobbet med før han forsvant med en sviende bemerkning til henne i brevs form? Å få stanset vedtaket om EUs postdirektiv foran Arbeiderpartiets landsmøte i 2011 på oppdrag fra Norsk Post- og Kommunikasjonsforbund. Tørt? Ikke når Vigdis Hjorth har lagt sjel og liv inn i historien, og Aune bruker erfaringen fra lignende adapsjoner, blant dem Dag Solstads «Genanse og verdighet» og Linn Ullmans «Nåde».
I kompaniskap med sjefen Bjørn (Eindride Eidsvold) ender Ellinor opp med postdirektivet. For å løse oppgaven må hun også løse sine personlige floker - til kjæresten, søsteren, jobben, sjefen og seg selv i et liv hun ikke helt får grep på. I Hjorths roman står alvoret hele tida i kontrast til humoren, en nummenhet og en søken etter ordene som kan sette henne på sporet av lidenskap, nærhet og hjertelighet. Sagt på en annen måte står romanens Ellinor på randen av de store ordene, men hun har ennå ikke funnet ut hva de rommer. I teaterstykket overdøver humoren dette gjennomskinnelige søket etter eksistenisialitet på et indre nivå, og noe av essensen forsvinner i krampaktige skiscener, kontorscener og juleselskapsscener. Dette blir særlig synlig når stykket en sjelden gang får ro til refleksjon. Eller når de berører postdirektivproblematikkens kjerne, altså viktigheten av ord og brev som intime og personlige livsbånd mellom mennesker. Som Kierkegaard sa i «Gjentagelsen»: «Som de gamle Asketer satte et Dødningehoved paa Bordet, hvis Beskuelse var deres Livsbetragtning, saaledes skal Posthornet paa mitt bord alltid minde mig om, hvad Livets Betydning er.»
Høydepunktet i stykket blir derfor monologene til det erfarne postbudet Rudolf (John S. Kristensen), en fortelling om døde brev som ble levende, og som rommer så mange lag av levd liv og sosial empati at den blir Ellinors forløsende springbrett, både jobbmessig og til Livets Betydning. Anne Ryg spiller Ellinor som om figuren konstant står på randen av et sammenbrudd, med høye skuldre og hektisk åndedrag. Det er en krevende og allestedsnærværende rolle som kunne vært mer nyansert, samtidig har Ryg utsøkt timing i forhold til de koreograferte partiene sammen med Operaballettens Kristian Støvind. Han ikke bare løfter «Leve Posthornet!» som visuell, eksplosiv dansenytelse, men også som bærer av flere roller, blant annet Ellinors kjæreste Stein. Eidsvold spiller en rolle han kan, som kjepphøy, forvirret byråkrat, og Ulla M. Broch har fine nyanser som søster og Postkom-sjef. Den som stjeler kvelden er likevel Kristensen, i en posisjon der han virkelig får vist hvilken tyngde han som en birollenes mester bringer inn i et ensemble, enten det er på scene eller film.
Moralen i «Leve Posthornet» er endelig av Ibsensk kaliber, en reneste «det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt». Det er Kristensen som målbærer romanens nøkkelsetning: «Hvis du vil ha et lett liv er det bare å gjøre deg ubetydelig». Med den erkjennelsen i hjertet, fortalt på ramsalt vis, kan selv Arbeiderpartiet ryke på et prestisjenederlag over noe så lite prosaisk som postdirektivet idet en kommunikasjonsrådgiver skjønner at det ikke er umulig å være like alvorlig i detaljene som i det store perspektivet.
mode.steinkjer@dagsavisen.no