«Ingen av oss ville vært der vi er uten denne mannen, og kulturen rundt oss ville avgjort vært veldig annerledes.»
Dette sto å lese i en nekrolog i Morgenbladet for noen uker siden. Hvilken uhyre viktig mann er det vi snakker om? Lou Reed, selvfølgelig.
Det ble skrevet over hundre norske artikler om hans storhet i måneden som gikk, og selv om enkelte kanskje overvurderer rockerens universelle påvirkningskraft, vil jeg mene at det meste av oppmerksomheten var fortjent. Hvil i fred, Lou.
Nylig kunne vi også lese om den enslige krigsveteranen Harold (99), som døde på et sykehjem i Nord-England i slutten av oktober. Begravelsesbyrået slet med å få tak i familiemedlemmer som kunne komme i begravelsen, og satte derfor inn en annonse i lokalavisen. Ordet spredde seg gjennom Twitter og Facebook, og det endte med at hele 500 mennesker fra hele Storbritannia dukket opp i bisettelsen.
Men Harold var selvsagt et unntak - hvor mye oppmerksomhet du kan regne med å motta post mortem er oftest gitt på forhånd. Og kjønn har vist seg å være en avgjørende faktor. En undersøkelse foretatt tidligere i år viste at to av tre nekrologer i Aftenposten handler om menn. «Det kan nesten virke som om det bare er menn med høyere utdannelse fra den øvre middelklassen som dør,» kommenterte sosiolog Unn Conradi Andersen.
Har du virkelig utmerket deg utover det normale kan du risikere å havne på sokkel etter din død. Også her er kjønnsbalansen svært ujevn. I 2008 viste en undersøkelse at bare én av ti statuer i Sverige forestiller en kvinne som både er navngitt og påkledd. Det svenske damebladet Amelia startet derfor kampanjen «statyupproret», der de satte sammen en liste over viktige historiske kvinner, og ba folk stemme over hvem som fortjente å bli gjenstøpt i bronse. Lista strakte seg fra glamorøse stjerner som Greta Garbo og Monika Zetterlund til drapsofrene Anna Lindh og Fadime Sahindal. Fra Umeå i nord til Malmö i sør klatret damer opp på statuer, og kledde på dem rosa halskjeder, skjerf og kjoler. Hvorvidt opprøret hjalp på de skjeve tallene, vites ikke.
Her i Oslo har vi imidlertid fått en rekke nye kvinnestatuer det siste året, faktisk en hel park full. Men de færreste av disse oppfyller svenskekravet om å forestille navngitte kvinner som har markert seg i offentligheten - altså statuer som ikke bare skal hedre kvinner fordi «kvinner er så vakre».
I sommer kokte det heftig i Storbritannia etter at den mektige Bank of England annonserte at portrettet av Winston Churchill skulle innta fempundseddelen, og dermed skyve ut fengselsreformatoren Elizabeth Fry, den eneste kvinnen som i dag har sitt ansikt på en britisk seddel - bortsett fra dronningen, som pryder dem alle på grunn av sin rojale fødselsrett. Frilansjournalisten Caroline Criado-Perez satte i gang en kampanje for å få banken til å velge en historisk kvinne, framfor Churchill. Hun klarte det: Bank of England ombestemte seg, og valgte Jane Austen i stedet.
«Peanuts!» mente mange britiske menn. «Konsentrer deg om noe viktigere!» De ble irriterte. Nei, faktisk ble de rent ut forbanna. Rasende og frådende. En aggressiv motkampanje på Twitter overøste Criado-Perez med truende meldinger, og i løpet av 12 timer mottok hun rundt 50 trusler i timen om voldtekt og grotesk vold. Også kvinner som støttet henne ble utsatt for en rekke angrep på det sosiale nettstedet. Som et resultat av det hele måtte ledelsen i Twitter se seg nødt til å endre sin rutine for varsling av trusler.
Klimaet for denne typen kvinneaksjonisme er heldigvis langt mildere her hvor jeg bor på Østensjø i Oslo. Tidligere i år satte to kvinnelige medlemmer fra partiet Rødt i gang en lokalkampanje for å få flere kvinnelige navn på bydelens plasser og veier. De kom opp med en liste på 35 kvinnenavn de mente fortjente heder i anledning stemmerettsjubileet. Hva med å oppkalle plassen foran Oppsal samfunnshus etter lyrikeren Gunvor Hofmo, foreslo de. Eller kanskje Anne-Cath. Vestly kunne fått en plass på Bøler? Og hva med Norges første kvinnelige ordfører, Aasa Helgesen, kunne hun fått sitt navn på en gatestubb? Foreløpig er det kun forslaget om Anne-Cath. Vestly som ligger an til å gå gjennom.
Selv vil jeg gjerne føye til jazzsangeren Radka Toneff på lista, ettersom hun også trådte sine barnesko her i nærheten, nærmere bestemt på Lambertseter. Kanskje det er på tide at oberst Rode, general Ruge eller kaptein Oppegaard får tre av?
Det finnes vel viktigere saker å engasjere seg i enn statuer og gatenavn? Det er en utbredt innvending når folk hører om denne typen engasjement. «Detaljer!» mente mange da de kvinnelige journalistene i Engebretbevegelsen på 1970-tallet krevde at betegnelsene formann og varamann ble erstattet med leder og vararepresentant. «Flisespikkeri!» mente enkelte da kvinner i musikerorganisasjonene tok til orde for å erstatte begrepet «opphavsmann» med det kjønnsnøytrale «opphaver».
Ja, det er kanskje flisespikk. Men det er alle disse små flisene som sammen har dannet patriarkatets vegger og tak.