En 13 år gammel jente knivstikkes på vei til skolen. Et mareritt som nesten er bortenfor beskrivelse. Ifølge avisene er den mistenkte gjerningsmannen kjent av det kommunale hjelpeapparatet. Både han og offeret ble lagt inn på sykehus. Vi venter på dom i den såkalte Sigrid-saken. Etter hva som er fremkommet i retten, har tiltalte en forhistorie med psykiske problemer og voldskriminalitet. Det er ikke lenge siden drapet på den unge, kvinnelige studenten på Aksla i Ålesund. Siktede ventet på å sone en dom for voldskriminalitet. Han har en historie med rusmisbruk og psykiske problemer. Og vi husker med forferdelse den kvinnelige Nav-ansatte som på forsommeren ble knivdrept av en bruker.
Kan vi se et mønster? Jeg mener ikke å si at alle med en psykisk sykdom er farlige. Langt ifra. Men jeg har inntrykk av at altfor mange med en psykisk lidelse ikke får det tilbudet fra helsevesenet som de og vi trenger. Vi husker trippeldrapet i Tromsø, småbarnsmoren som ble knivstukket til døde hjemme på sin egen trapp i Bodø, pirattaxidrapet i Trondheim, trikkedrapet i Oslo og drapet på politimannen i Mo i Rana. Listen kan gjøres mye lenger. Den frittalende, nå avdøde, politimester Truls Fyhn uttalte en gang at det gikk flere «tikkende bomber» rundt bare i hans by Tromsø, uten at psykiatrien gjorde noe.
Det såkalte Olsen-utvalget undersøkte drapene fra 2004-2009 (NOU 2010:3). Totalt ble 183 personer ofre for drap i perioden, hvorav 132 saker var rettslig avklart. Utvalget fant at ruslidelser (49 personer), personlighetsforstyrrelser (38 personer) og schizofreni/paranoid psykose (23 personer) var overrepresentert i forhold til befolkningen.
I Politianalysen «Ett politi - rustet til å møte fremtidens utfordringer» (NOU 2013:9) pekes det på at politiet skal drive med politioppgaver, mens andre etater og myndigheter tar ansvaret for sine oppgaver. En type oppgaver som ofte havner hos politiet, har tilknytning til psykisk syke personer. Politiet er både i lov og forskrift gitt en særlig hjelpeplikt, men slik praksis har utviklet seg, mener jeg at helsevesenet lar være å ta sin del av ansvaret. I Politianalysen står det da også (s 279): «Helsevesenet er formelt ansvarlig for transport av psykisk syke, men i realiteten blir politiet ofte nødt til å utføre denne oppgaven på grunn av manglende kapasitet i helsevesenet.» Utvalget mener at det er helsevesenet som må følge opp sitt ansvar, og at politiet bare skal bistå når deres særlige myndighet er påkrevet. En kvinnelig politistudent ble knivskadd av en psykisk syk person under et transportoppdrag i Oslo våren 2013.
Det kriminalitetsforebyggende råd (KRÅD) har gjennom flere år fokusert på problemgruppen psykisk syke som begår lovbrudd. Ofte kommer rusmisbruk også inn som et tilleggsproblem. Over hele landet har vi sett hvordan psykiatriske pasienter, med store problemer, overlates til politiet når alle andre svikter. Noen begår kriminalitet, men mange må politiet ta hånd om fordi det ikke finnes noe tilgjengelig hjelpetilbud. Da må politiet tilkalles, de har jo «alltid åpent».
Nok et eksempel på dette fikk KRÅD under et studiebesøk nå på forsommeren. Den lokale lensmannen fortalte at de i løpet av en 18 måneders periode hadde registrert samme person 130 ganger. Det var ikke for alvorlige lovbrudd, men mannen oppførte seg rart og ble av noen oppfattet som skremmende. Vedkommende ble transportert til det lokale psykiatriske sykehus, der han etter kort tid ble permittert. Og så tok det ikke lang tid før politiet på ny måtte rykke ut på grunn av vedkommendes oppførsel. Politiet skrev derfor en klage til Fylkeslegen, som konkluderte med skarp kritikk av den helsehjelpen som var gitt. Det var tatt til etterretning og nå, fortalte lensmannen, var det gått mer enn to måneder uten at personen var innbrakt.
Alt tyder på at Norge fortsatt - etter så mye kriminalitet begått av psykisk syke - mangler en god nok samarbeidsmodell der psykiatri, sosialtjenester og politi kan møtes for å gjøre det som er mulig for å forebygge slike hendelser. Til tross for at situasjonen åpenbart ikke er tilfredsstillende, vegrer myndighetene å ta sitt ansvar. KRÅD foreslo for Justisdepartementet, da det i høst skulle legges frem en handlingsplan for kriminalitetsforebygging, at det ble tatt med et tiltak for å gjøre noe med problemet som oppstår i skjæringspunktene mellom rus, kriminalitet og psykiatri. Forslaget er ikke fulgt opp.
I Danmark har man en modell som kalles PSP (Politi - Socialforvaltning - Psykiatri). Samarbeidet ble etablert for å forebygge at personer som på grunn av misbruk, psykiske lidelser eller andre former for sosiale problemer befinner seg i en situasjon hvor de ikke får den støtte de har behov for. Målgruppen for PSP er personer som med jevne mellomrom figurerer i politiets døgnrapporter. I tillegg hører de ikke klart inn under noen av de tre samarbeidende etatene og kan derfor lett falle mellom tre stoler.
Noen av disse personene er ved sin oppførsel nektet adgang til kommunale kontorer, behandlingsinstitusjoner og boligtilbud. I Debatten på NRK 26. september virket det som om alternativene var enten å tvangsinnlegge eller å akseptere et visst antall drap. Så svart-hvitt er det ikke. En dansk undersøkelse viste at en enkel, systematisk utspørring ville gjøre det mulig å identifisere langt flere med psykiske problemer blant dem politiet kom i kontakt med. PSP-samarbeidet har som mål å finne handlingsmuligheter for å forebygge sosial utstøtelse av mennesker med psykiske lidelser og/eller sosiale problemer og forebygge at de begår kriminalitet.
Erfaringene fra PSP-samarbeidet gir grunn til optimisme. Da er det mer enn merkelig at norske myndigheter vegrer seg mot å sette i gang tilsvarende forsøk. Alle vi som sender barna våre på skole hver morgen krever at samfunnet gjør det som er mulig for at de skal være trygge. Erna Solberg lovte flere ganger under valgkampen at en regjering under hennes ledelse vil øke innsatsen for å hjelpe psykisk syke og rusmisbrukere. Nå er tiden kommet for å gi løftene innhold. Det er uverdig om politiet altfor ofte blir stående alene om å ivareta disse menneskene.