Lørdag ble Ultimafestivalen avsluttet på et fullsatt Rockefeller som hørte Jaga Jazzist spille sammen med det britiske kammerorkesteret Britten Sinfonia. Ultima har ofte truffet planken i programmeringen i år, på den måten at de har trukket til seg mange og ulike lyttere. Det har vært fullt på Jaga Jazzist, fullt hos Kammerorkesteret, fullt hos metalfolket og Diamanda Galas og godt besøkt i konserthuset under Kulturnatt.
Musikk og scenekunst er en vare publikum må kjøpe før de vet hva de får. Hvis vi får noe helt annet enn vi trodde, risikerer festivalen å miste oss.
Regissør Heiner Goebbels, priset under årets Ultima, løser det ved å forholde seg til scenen som et åpent rom der det er vår oppgave å skape sammenheng.
- Det finnes en spenning og en mulighet til å legge mening inn i det som foregår, men jeg har ingen mening med det for meg selv, påstod han om forestillingene sine på Ibsen-seminaret i Skien.
Det er elegant når han får det til, og en berikelse for Oslo å få oppleve.
Ultima har altså klart å få publikum til å komme, og nesten hele veien leverte de som lovet. Ensemblekonsertene var kanskje det eneste stedet vi ikke helt fikk det vi kjøpte. Både hos Klangforum Wien og asamisimasa var programmene litt tilfeldige. Begge hadde også fortjent et rom med bedre akustikk som Gamle Logen eller Aulaen, selv om det betyr at det må leies inn lydutstyr. Når akustikken er tørr og scenen er grunn, må et stort orkester folde seg ut i bredden. For publikum blir det som å sitte for nær et stort filmlerret: vi får ikke med oss rommet og helheten, bare det som skjer akkurat der vi sitter. «Vanvittig bra trompetist,» mente sidemannen min på Klangforum Wiens konsert, og rett nok - for det var der vi satt. Men i tillegg til å levere det vi tror vi vil ha, bør man forvente av en festival som Ultima at den også klarer å skape noen nye sammenhenger. Det skjedde ikke like ofte.
Diamanda Galas-konserten klarte det, fordi den ikke bare lot vokalisten kjøre sitt eget forventede løp, men koblet henne med et norsk orkester som av og til overkjørte henne med hennes egne midler. Det så ut som både hun og publikum satte pris på det. De seks sangerne fra Neue Vocalsolisten Stuttgart som sang på Samtidsmuseet, klarte det også. De plasserte seg i rommene på uventede måter og sang ikke én likegyldig tone.
Oslo-Filharmoniens konsert på Kulturnatt forsøkte også å sammenstille noe nytt, med litt mindre hell. Både Luciano Berios Sinfonia og de nylagede 3D-illustrasjonene til Rolf Wallins orkesterverk Manyworlds ble nokså tamme. Korstemmene i Sinfonia skal blande seg med orkesteret, men de blandet seg så flinkt, eller klangen i Konserthuset er så matt, at det ikke virket noe viktig at de var der. De abstrakte mønstrene som beveget seg på lerretet over Wallins musikk, var like elegante som musikken, men lignet så mye på den at det ble lite dialog mellom bilde og lyd.
Det ligger i tiden at publikum skal tas på alvor. Man tenker ikke lenger på publikum som passive mottakere som skal bli opplyst av geniale mesterverk. I år har Ultima virkelig klart å være et rom publikum ønsker å oppholde seg i. Det er et godt utgangspunkt for å gi oss enda tydeligere og bedre konsertopplevelser.