I kveld går det offisielle startskuddet for den 41. Roskilde-festivalen. Den er Nord-Europas største, og målt i antall tilreisende stadig Norges største musikkfestival.
Den er kontroversiell, banebrytende og inspirerende, men dette året har ledelsen måttet tåle kritikk for et program som mangler de samlende, kjente profilene på den karakteristiske oransje hovedscenen. I år er det ingen Prince, ingen Neil Young, ingen Dylan, ingen Paul Simon slik det var forventet, og heller ingen Roger Waters. I stedet fylles hovedscenen med artister som gjerne spiller på Sentrum Scene eller Rockefeller når de besøker Oslo, og vi har i utgangspunktet vondt for å se for oss at Arctic Monkeys, Mastodon og Kings Of Leon skal skape folkefest for 70.000. Roskilde-festivalen selv mener det er akkurat slik det bør være.
– Vi vil ha litt mer kant i år og har satset på noen av de nye store navnene som M.I.A. og Arctic Monkeys framfor eksempelvis Paul Simon, har bookingsjef Rikke Øxner forklart.
På plass i Danmarks største sommerlandsby begynner vi likevel å mistenke at bookingsjefen har rett. På campingen døser over 75.000 betalende i sola. Festforfallet er for lengst begynt. Støvet klebrer, og den umiskjennelige lukten av massene og spede forsøk på selvaktivisering med og uten høyt alkoholinntak dominerer sansene. De tøffeste flyr høyt over campingområdet, på en 520 meter lang wire som utgjør årets mest sensasjonelle opplevelse på festivalen, en taubane hvor du kan suse ned fra et babelsk tårn og inn i selve festivalens midte.Det er folk i alle aldre, fra smått nysgjerrige skårunger til overvintrede hippier som har krabbet ut av pipehuset for å lete etter den nye musikken.
Når det helt ferske improjazzklassiskbandet Selvhentet fra København inntar Pavilion Junior-scenen, stimler de sammen side om side. Der og da fornemmer man at det er en sitring i dette publikummet etter å lære nye band og ny musikk å kjenne. Idet islandske Agent Fresco går på scenen, blir det et regelrett lavautbrudd. Akkurat da får mange et nytt favorittband i dette komplekse, hardtslående og symfoniske hardrockbandet. Og ennå er ikke festivalen åpnet på ordentlig. Det er dette som er hemmeligheten med Roskilde, og festivalens oppskrift på et langt liv. Kanskje er det dette Rikke Øxner vil understreke gjennom å snyte eldre og godt vante festivalgjester for de helt store mimrekonsertene i år. Det er jakten på det nye, det neste og det personlige som teller når festivalnatta skal oppsummeres. Da gjelder det å ha hatt den største fisken på kroken.
For band som ikke leverer, er festivalen på samme vis nådeløs. Mange stusset for eksempel over at den norske punksensasjonen Honningbarna ble avspist med Pavilion-scenen. Bookingledelsen kan i dag peke på festivalavisen Orange Press, som gir Honningbarna to av seks mulige poeng og en ren slakt over den musikalske «schizofrenien» i en konsert der «kjedet hoppet av», som anmelderen skriver. Samme signatur innrømmer at bandet likevel skapte den kanskje største norske folkefest på dansk jord, men på Roskilde er det sjelden nok å ha vunnet festen.
Ser man på programmet under de feteste typene, er det ingen tvil om at det er her den musikalske festivalframtida ligger. Janelle Monáe, Lykke Li, Oh Land, Kurt Vile, James Blake, Ólöf Arnalds, Anna Calvi, Tyler, The Creator og OFWGKTA, Kylesa. Og over disse er det nok av fellesnevnere for dem som vil følge stimen innimellom. Iron Maiden og PJ Harvey åpner som de største navnene i kveld, Portishead, My Chemical Romance følger etter. Og om norsk musikk fikk anmelderbank gjennom Honningbarna, er det kanskje Kaizers Orchestra som redder æren på den oransje hovedscenen lørdag ettermiddag.