Kristin må ikke Gå! Klimakrisen er viktigere enn regjeringskrisen

Vil Kristin gå? På tide å bli realister!

“Bære sprikende staur, eller risikere økologisk sammenbrudd?”

Overskriftene er hentet fra lørdagens utgave av Dagsavisen. Jeg leser først Anders Heger sitt innlegg om hvem det er som er realister i debatten om oljeboring utenfor Lofoten. På en glimrende måte sammenfatter han betydningen av Lofoten for fiske, turisme, næring og et rikt åndsliv. Et viktig og saklig innlegg i debatten. Så går jeg bakover i tid og leser Arne Strands ukentlige betraktninger på regjeringens væren og laden. Vil Kristing gå?

Jeg skriver at jeg går bakover i tid fordi artikkelen tar for seg ulike argumenter for norsk oljepotitikk og regjreringssamarbeid, men er totalt blottet for problematikken som er utgangspunktet for tittelen: Vil Kristin gå? Det står ingenting om klimaendringer, krise, faren for oljeutslipp i et sårbart område og ny kurs mot fornybarsamfunnet. Dette handler ikke bare om å bære sprikende staur, som Strand ynder å trekke frem fra Borten-regjeringens sammenbrudd. Dette handler om en potensiell økologisk krise som APs veteraner “De som bygget landet” villig går inn for å skape noen skarve arbeidsplasser og plusse på noen milliarder til oljefondet (les: statens pensjonsfond utland).

Norsk oljehistorie har også sine svarte flekker med utblåsinger. En av de største ble svært godt håndtert av Gro Harlem Brundtland, lenge før hun kom opp med begrepet “bærekratig utvikling” og så la til rette for at norsk oljepoltikk skulle bli miljøvennlig gjennom kvotekjøp i utlandet. Men her var Norge heldig. Vær og vind gjorde at oljeflakene ble liggende samlet og ikke drev inn mot land. Under Exon Valdez forliset og ved utblåsingen i Mexico gulfen sist år var man ikke like heldige. Klimaet er generelt ikke gunstig for et potensielt oljesøl i Lofoten. Det vet alle som vet noe. Det er helt unødvendig med en konsekvensutreding for å finne ut det. Kapper du av deg en arm blør du, kapper du av deg hodet dør du! Det er en sikker konsekvens.

En utblåsing i Lofoten, Vesterålen og Senja kan potensielt utrydde den siste store torskebestanden som yngler i dette området. Økosystemenene som ble rammet av oljen fra Exon Valdez har forsatt ikke hentet seg inn etter flere tiår. Lokalsamfunnet ble rammet av arbeidsløshet, depresjon, familiesammenbrudd og hyppige selvmord.

Noen misetet en “arm”, andre “hodet”. Dette kan like gjerne skje i Norge. Selv om “det er typisk norsk og være god” og “Gud er norsk” er ikke Norge og norsk økonomi en boble som ikke kan sprekke. Den eldre generasjon politikere som har opplevd krigen vet dette og den yngre generasjon bør være klar over det.

I år feirer vi polarheltene Nansen og Amundsen. To store nasjonalhelter som overlevde i polare områder ved å tilpasse seg naturen og lære av de som levde der fra før. I dag er eskimoer, eller inuitter som de kaller seg selv, de som blir kanskje sterkest berørt av klimaendringene. Isen forsvinner. Det er om noen år sannsynligvis ingen spesiell bragd å ta seg til Nordpolen. Du vil ikke trenge å gå på ski. Norsk olje og gass vil lettere kunne trasporteres til alle tenkelige destinasjoner. Nye muligheter sier noen, et forferdelig fremtidsskue sier andre. Jeg er ikke i tvil om hva våre nasjonalhelter ville ment om saken.

Vi har allerede gitt Nansen en grunn til å snu seg i graven etter arrestasjonen av Marie Amelie utenfor Nansenskolen. Han vil få følge av Amundsen om ikke regjeringen, Den rødgrønne om noen er i tvil, setter en stopper for konsekvensutredning og sier nok er nok. Om vi holder stø kurs til Dovre faller i norsk oljepolitikk vil vi virkelig være en Peer Gynt kledd i svart. Og ingen vil kunne synge “ Se torsken, se torsken….”

Aron Halfen

SeilNorge og Norsk Klimanettverk