Scene

Skumler med «Haugtussa»

Ane Dahl Torp rocker ved Arne Garborg med en hyllest til det kvinnelige og til «Haugtussa»s mørke klangbunn.

Dagsavisen anmelder

TEATER

«Haugtussa»

Av Arne Garborg

Bearbeidet av Ane Dahl Torp

Med Ane Dahl Torp og Sjur Miljeteig

Det Norske Teatret, Scene 3

Ane Dahl Torp har hentet hoved­essensen i Arne Garborgs «Haugtussa» (1895) og skapt en helt annerledes sceneversjon sammen med ektemannen, musikeren Sjur Miljeteig. Det er en intim og eksperimentell tolkning av en av romantikkens vakreste og mest dramatiske diktsykluser, hvor Miljeteigs musikk puster liv i Blåhaugen og skaper blåst over heiene. Ved hjelp av bokstavelig talt minimale rekvisitter forteller og spiller Ane Dahl Torp ut historien om ungjenta Veslemøy som går rundt i jærlandskapet blant levende og døde. Navnet Haugtussa får hun av grendefolket, som hun avkler med sine synske evner: «Å kunne dei sjå!/Dei fælte visst då». Men det hun ser i andre, evner hun ikke å se i seg selv.

«Haugtussa» handler om lengsel og oppvåkning, både følelsesmessig og seksuelt. Og i det underjordiske og i de menneskelige driftene ligger dramatikken, med svarte haler og haugtroll som Torp maner fram med forvrengt stemme, understøttet av Miljeteigs elektroniske musikk som fyller berget og, mens tunge rytmer fyller teatret som Shining på en klubbscene. «Haugtussa» på Scene 3 er hva man kan kalle rent kunstnerisk overskudd, en idé som åpenbart har vokst seg til realitet og forestilling. Men den er også et tegn på at «Haugtussa» når nye generasjoner, slik vi så da også Valkyrien Allstars hentet fram «Elsk» på debutplaten: «Å gjev du batt meg med bast og bende/å gjev du batt meg so banda brende!».

Det brenner også når Ane Dahl Torp gjør nettopp disse linjene og hele Haugtussa til sin egen. Med lekende nærhet til scenen som medium, til teksten og til samværet med «mann min», musikeren, løfter hun fortellingen gjennom gråt og latter, uten annen staffasje enn små lekefigurer som «motspillere» og musikken som stemningsbærer.

Fra det drivende rytmiske til den vareste trompetblås bruker Miljeteig elektronikk og instrument for å bygge landskap og vårløysing. Han agerer de underjordiske og han lokker fram elskoven slik bare Garborg skildrer den, som mellom Veslemøy og Jon under berghellene i «svale kveldings stund»:

«Alt meir og meir i lengt dei saman søkjer,

og brått om hals den unge arm seg krøkjer,

og øre skjelv dei saman munn mot munn.

Alt svimrar bort. Og der i kvelden varm

i heite sæle søv ho i hans arm».

Men Jon sviker Veslemøy, og Torp lar som Veslemøy redselen og lengselen svinge i takt med Garborgs vers. Innimellom er det ganske så tussete, som når små plastdyr flyttes som brikker over scenen, men mest er det sterkt og vakkert, og når Miljeteigs trompet skaper romjulsstemning eller musikken og Torps fortvilelse eksploderer i kaskader av rytmer og suggesjon, er det nær magi.