Kultur

Serie-Peer

Vellykket tegneserie-utgave av Peer Gynt kunne hatt godt av dristigere tolkningsgrep. Men den amerikanske manusfor­fatterens etterord viser et forkvaklet syn på Peer Gynt.

Dagsavisen anmelder

TEGNESERIE

«Peer Gynt»

Henrik Ibsen, David Zane Mairowitz, Geir Moen

Minuskel

Fra Ibsens side var Peer Gynt opprinnelig tenkt som et lesestykke, og er dermed et glimrende utgangspunkt for en tegneserie. Den norske serieskaperen Geir Moen har tegnet, og forfatteren og dramatikeren David Zane Mairowitz har skrevet manus med utgangspunkt i Ibsens tekst. Tidligere har Mairowitz skrevet tegneseriemanus basert på skjønnlitterære klassikere som «Prosessen», «Forbrytelse og straff» og «Mørkets hjerte».

Mairowitz har greid å lage et sømløst manus på grunnlag av originalteksten, og Ibsens replikker gjør seg godt i snakkebobler. Tegner Moen har evnen til å framstille ulike karakterer, spesielt de mer groteske typene. Her har han hentet inspirasjon fra både Leif Juster og William Burroughs, som begge nevnes i takkelisten. I Moens tegninger glir virkelighet og Peers fantasi over i hverandre, og formidler innsiden av Peer Gynts sinn. Det er uhyggelig nok til å skremme fanden på flatmark.

Tegneserier har den fordelen framfor teater at man kan komme nært på ansikter. Her utnyttes det til fulle. Det stikker dypt i leseren, det tomme blikket til den uekte sønnen som Peer har fått med den grønnkledde. Det fungerer fint at scenen der Peer må velge om han vil vedkjenne seg farskapet er gitt så stor plass. Dette blir en nøkkelscene i denne tegneserieromanen, der Peer velger å svike barnet, og gå utenom. Det er her den stormannsgale ferden ut i verden starter.

Tegneseriemediet gir også mulighet til å framheve og skille ut deler av teksten. Det er mange vellykkede eksempler på dette, men det mest slående er teksten som gir et bilde på hva som karakteriserer Peer og Solveigs forhold gjennom et langt liv: «En som har husket og en som har glemt. En som har mistet og en som har gjemt». Denne teksten er satt for seg selv i en boks, illustrasjonen viser Solveig med bind for øynene og bibelen i fanget, hønsene og geitene ribbet for for kjøtt, bare skjelettene står igjen. Og Peer Gynt, med rynkete panne og dødt blikk sier: «O’ alvor! Og aldri kan det leges om! O, angst! Her var mitt keiserdom!»

Noen ganger kan det gå veldig galt når kunstnere skal forklare sitt eget verk. Manusforfatter David Zane Mairowitz skriver i etterordet at Ibsen lar Peer Gynt slipper unna med alt - «Peer lander alltid på beina». I Mairowitz‘ øyne er Peer en av mange «post- eksistensialistiske helter» som ikke er ansvarlig ovenfor noen, «en dynamo, ustoppelig i sin bevegelse framover». Hvis dette var sant, hva skulle vi da med stykket om Peer Gynt? Da ville det ikke lenger vært noen dramatikk igjen, i Ibsens psykologiske portrett av en mann som stadig flykter og går utenom? Mairowitz‘ tolkning av Peer, slik den framstår i etterordet, er like forkvaklet som dem som bruker Peer Gynt som produktnavn på en nasjonalromantisk strikkegenser. Peer Gynt lander aldri på beina, det er derfor han stadig må rømme inn i nye og større prosjekter. Løken er som kjent bare lag på lag uten kjerne.

Forlaget hevder at dette skal være en nytolkning av Peer Gynt, men det ser jeg ikke helt. Hvorfor har man ikke tatt et sterkere tolkningsgrep? Jeg savner noen grep i både tekst og bilder som i større grad kunne tydeliggjort Peers prosjekt, og vist fram nye sider ved dette utrolig rike verket.

Tegneserien Peer Gynt er en vellykket adapsjon, med mange gode anslag. Men den kunne vært langt tøffere i sin framstilling av Peers verden, det kunne blitt tatt langt flere modigere valg når man først har valgt å gjenskape ett av teaterhistoriens villeste dramaer som tegneserie.