TEATER
Verk Produksjoner sikter høyt, men faller dypt i sin filosofiske gransking av jeget.
Verk Produksjoner har i sine to siste forestillinger vært opptatt av det metafysiske. De har fabulert omkring en konfrontasjon med Gud om alle tings mening, og om rom der fysikkens lover ikke gjelder. I Paradise Now er det jeget og de indre kreftene i mennesket som står for tur. Teatertruppen startet arbeidet med forestillingen med å stille seg spørsmålet «Hvorfor endte vi opp her?» Derfra har de søkt etter de gåtefulle øyeblikkene i livet der viktige valg blir tatt og menneskets jeg dannes. Forestillingen ønsker å gjenskape intensiteten og energien i disse øyeblikkene og se om denne energien fortsatt kan være aktiv mange år etterpå. Kort sagt er altså Paradise Now en noe svevende og luftig filosofisk affære.
Så går vi også nærmest inn i en sky for å se forestillingen: Inne i en sirkel av store, hvite forheng sitter publikum på et hvitt gulv med hvite puter. Der inne foregår så en forestilling som er en kombinasjon av fortellerteater, en slags actionpainting og rituell dans. Og har man lest sin teaterteori, aner man helt klart hvordan regissør Fredrik Hannestads forbilder fra tidlig 1900-tallsteater, Antonin Artaud og Jerzy Grotowski, og deres søken etter et rituelt teater basert på ikke-vestlige kulturuttrykk, har satt sitt preg på forestillingen.
Skuespillerne gir oss enkle fortellinger om ulike avgjørende møter og øyeblikk i livet; det være seg i ungdommen, i skogen, i et fotostudio, i Paris. Det handler om møter med kjærligheten, med musikk, med kunst. Skuespillerne forteller rolig og uten patos, som i en samtale, og fortellingene framstår som autentiske og selvopplevde. I en teatersetting som denne oppleves fortellingene imidlertid som veldig dagligdagse og blir nesten litt banale. For dette er den sorten fortellinger vi alle kan by på fra et levd liv, de er ikke unike, vi har alle hørt mange slike før. Skuespillerne makter dessverre ikke å få dem til å skinne, og allerede her begynner luften å gå ut av den filosofiske ballongen.
I tillegg skjer det en hel masse omkring i rommet. Iblant avløses fortellingene av rituell dans og musikk, og hele forestillingen igjennom males det abstrakt på gulvet, og skuespillerne kroppsmaler hverandre. Det minner litt om bildekunstens actionpainting fra 1960-tallet, men av en eller annen grunn er det mest flaut å se dem holde på der ute på gulvet. Det sier meg overhodet ingenting og jeg aner ikke hva dette har med livets avgjørende øyeblikk å gjøre. Når det til slutt kulminerer i at skuespillerne heller litervis med yoghurt og kefir over hverandre, ser det mer ut som en parodi på samtidskunsten enn noe annet. Jeg føler at jeg er invitert inn i et kunstnerkollektiv som lever ut sine sjelelige oppturer og kriser, men som ikke tar hensyn til at de har et publikum som faktisk skal kjenne at det gir gjenklang et sted. Selv om jeg faktisk sitter midt inni kunstverket, føler jeg ikke at jeg er til stede.
Det beste og verste øyeblikket i forestillingen er en scene hvor det spilles musikk av Bach. Musikken minner meg på alt hva denne forestillingen ikke er, nemlig et fullendt, imponerende verk med kvalitet i alle ledd. Og når Bach endelig har kommet og rørt meg med noe som er ordentlig laget, gjør det bare vondt å se resten av denne forestillingen hvor man i fullt alvor heller kefir på hverandre mens man forteller tynne fortellinger fra dagliglivet.
Jeg har lyst til å kalle Paradise Now teaterhøstens kalkun. Og så ikke tenke mer på den.