LYRIKK
Anne Helene Guddal
«Også det uforsonlige finnes»
Kolon
Poesien kretser gjerne rundt de store temaene, livet, døden og kjærligheten. Utfordringen for poeten ligger dermed i å ikle temaene en ny drakt, gjøre noe som leseren ikke forventer, samtidig som diktene må være i stand til å nå ut over seg selv. Med sin første diktsamling «Også det uforsonlige finnes» viser Anne Helene Guddal at hun mestrer denne øvelsen til fulle.
Guddal (32) er stipendiat i litteraturvitenskap ved Universitetet i Bergen, og er med i redaksjonen for det litterære tidsskriftet Vagant. Boken hennes består av både korte dikt på bare noen få linjer, og lengre prosatekster. De første tekstene er skrevet på bokmål, men allerede etter få sider skifter forfatteren til dialekt, før hun igjen er tilbake til å skrive på bokmål. Det kan virke som om det foregår en dragkamp mellom de to språkformene. Denne vekslingen skaper en særlig spenning og kan tolkes som et forsøk på å skrive seg ut av en form og inn i en annen, der samlingens lyriske jeg ikke lenger «er redd for å skrive, for hva det betyr».
Flere av tekstene i samlingen er uten punktum, noe som åpner for at de kan leses som lengre sekvenser, hvor et sammenhengende narrativ glir fra det ene diktet til det andre. Ofte tar diktene opp tråder fra de forestående tekstene og spinner videre på disse - en innleggelse på en institusjon, eller en gjentagende henvendelse til et du som har blitt borte.
Språket kjennetegnes ved gjentatte referanser til natur, kropp og hjem. Ofte flyter disse inn i hverandre, gjennom besjeling og originale metaforer, som at tungen sammenlignes med «sjøstjernes ruglete overflate».
Ut fra tittelen kan leseren forvente seg en konfronterende diktsamling, der temaer som ensomhet, tap og skam er sentrale. Og det kan virke som om hun vil undersøke det samfunnet ikke evner å fange opp, eller kanskje ikke ønsker å se. Det å stå på utsiden av et fellesskap og se inn, er den rødeste tråden i samlingen, og den tydeliggjøres på ulike og originale måter. For eksempel gjennom en omskrivning av diktet «Jeg ser» av Sigbjørn Obstfelder, hvor det lyriske jeget undres om det har havnet i feil hode. Eller når det lyriske jeget står på kanten ved en islagt fjord og ser mot et hjem hun ikke kan gå inn i, fordi det ikke er hennes.
Det uforsonlige i Guddals diktsamling ligger hele tiden og vaker mellom linjene. Selvmordet jeget har på tungen, «kant i kant med tennene», ønsket om å nullstilles, eller en krok i et tak som snart gir etter, blir tydelige markører for hva som kommer. Og samlingens siste dikt åpner med følgende setning: «I morra på denne tida ska æ være / i de stærkeste havstrømman». De mange referansene til blomster på de forestående sidene kan sånn sett tolkes som jegets begravelsesblomster.
Siden utgivelsen i november, har «Også det uforsonlige finnes» allerede rukket å bli omtalt som en av årets beste bøker. Den utmerkelsen er vel fortjent. Selv om kåringen av årets bøker i Dagsavisen har vært, er det bare å slå fast at vi her har å gjøre med årets kanskje beste diktsamling.