DANS
«A Collection of Short Stories»
Koreografi og forestillingskonsept: Ina Christel Johannessen
Dansere: Caroline Eckly, Guro Rimeslåtten, Jennifer Dubreuil Houthemann, Christine Kjellberg, Nuria Navarra Vilasaló, Sara Enrich Bertran, Ole Martin Meland, Simbarashe Norman Fulukia, Timothy Bartlett, Mathias Stoltenberg, Hugo Marmelada og Jack Lorentzen
Dansens Hus
Carte Blanche startet sitt år som 25-årsjubilant med forestillingen «Ten Duets on a Theme of Rescue»/«Shadows Remain Silent» i januar. Den ble møtt med blandede kritikker. Nå følger kompaniet opp med selve jubileumsforestillingen. Men heller ikke den klarer å være en verdig markering av et viktig år for Norges nasjonale kompani for samtidsdans.
De danser på lys parkett, fem menn og seks kvinner fra kompaniet. Forestillingen heter «A Collection of Short Stories», og den er satt sammen av dansede fortellinger fra dansernes egne liv som koreograf Ina Christel Johannessen videre har bearbeidet til en forestilling bestående av elleve sekvenser - elleve «short stories». Short story er det engelske ordet for novelle, men jeg må innrømme at det er trist at en så spissfindig sjanger som novellen knyttes til dette. For der den eminente novellen er preget av underfundighet, finesse og et genuint plott, er denne forestillingen for det meste en monoton rekke av elleve formspråklig like sekvenser. Det er vanskelig å skille dem fra hverandre, og det er også vanskelig å skille de ulike danserne fra hverandre når hele kompaniet opptrer samlet.
Det hjelper ikke på dette inntrykket at kostymene er holdt i sand-, rust- og oliventoner. De er fine, men samtidig ubestemmelige i stilen, og deres toner mot den lyse parketten gjør forestillingen mer fargeløs enn nødvendig. Formidlingen av erfaringer og levd liv blir ganske fraværende i alt dette. Når danserne i tillegg danser som om de var i hver sin boble, når de heller ikke ut med det de gjør.
Enda et problem er at publikum er satt i to rekker på hver side av et avlangt dansegulv. Dette grepet kan fungere, men her er det bare forstyrrende å se rett inn i publikum og deres opplyste ansikter som avslører reaksjoner på det de ser i forestillingen. I tillegg er selve danseområdet såpass langt at man kan risikere å se bare halvparten av det som skjer der. Sitter man for langt ute på flankene, klarer man rett og slett ikke å fange inn hva som skjer i den andre enden av rommet.
Men forestillingen er ikke uten lyspunkter. Det er i alle fall 130 av dem. Jeg tenker da på antallet lyskastere i som er i bruk. De er montert i rekker og henger loddrett over parketten. Det er lenge siden jeg har sett en forestilling hvor lyset har en så eksplisitt skapende rolle. Det er sobert, det er enkelt, men det viktigste er at det klarer å skape nye rom til hver sekvens. Hadde det ikke vært for det, ville monotonien i denne danseforestillingen vært nesten uholdbar.
Jeg vil også framheve to av danserne som er med, Hugo Marmelada og Ole Martin Meland, som danser hver sin solosekvens. Marmelada har en særegen plastisitet i sitt uttrykk, dessuten danser han med mellomgulvet, med hjertet, med hele senteret i kroppen. Han er den som gjør sterkest inntrykk og formidler tydelig noe som er levd; kanskje er det kjærlighet, smerte, desperasjon. Også Ole Martin Meland formidler noe eget i sin sekvens. Han er mer eksplosiv og insisterende i sitt uttrykk, men også så åpen at han byr på en etterlengtet invitasjon inn i danserens og dansens univers.
Men resten av forestillingen forblir er mer en sandfarget etyde enn en fullbåren jubileumsforestilling. Jeg har vært i morsommere 25-årslag, for å si det sånn.