PÅSKEKRIM
«Hinterland»
NRK1, i kveld, søndag, tirsdag og onsdag
Påskekrimmen kommer tidlig på TV i år, og det med en sjelden variasjon av den tradisjonelle britiske kriminalserien. «Hinterland» er den første store krimserien laget i Wales, og ifølge serieskaperne har ambisjonen vært å lage en vaskeekte krim i nordic noir-sjangeren - en walisisk versjon av de svært populære krimdramaene «Forbrytelsen» og «Broen». Det spørs om waliserne ikke heller burde satset mer på egenart.
«Hinterland» er tro noir-sjangerens blå og dempede stemning, i den grad at seriens walisiske tittel - «Y Gwyll», betyr skumring. Den visuelle innpakningen står til godkjent. Det er synd serien ikke byr på sånt som en krim også trenger - nerve, spenning, en skikkelig dramatisk kurve og noe mer enn forutsigbare intriger, sånne ingredienser som gjør at en krim vekker og holder på nysgjerrigheten.
«Hinterland» foregår ved den walisiske universitets- og feriebyen Aberystwyth, her et regnfullt, nær folketomt og ødslig sted på jord, tilsynelatende omgitt av frodige grønne enger og tause, mørke skoger. Den landlige idyllen til tross, det skjer drap her, om enn ikke i samme omfang som i inspektør Barnabys engelske landsbyidyll Midsomer (se «Mord og mysterier» på TV 2). Mordene etterforskes av en kvartett politifolk, som nesten virker overmannet av omstendighetene. De er i hvert fall fåmælte typer, som ikke byr mye på seg selv på jobb, de er med andre ord veldig overfladisk tegnet, i den grad at de blir statister i forhold den (med britiske øyne sett) mektige naturen som omgir dem.
Dermed er det vanskelig å bli engasjert i disse politifolkene, i de fire ganger 90 minuttene serien varer. Og den mest innesluttede av dem er hovedpersonen, etterforskningssjefen Tom Mathias. Han er en mannlig versjon av Sarah Lund, nordic noir-sjangerens største kjendisfigur, men enda mer usosial og ensom enn forbildet i København. Han takler ikke surt gråvær med en høyhalset ullgenser, men med strikkelua godt ned i panna. Han sliter også med personlige traumer, som serien hadde hatt godt av å presentere både tidligere og tydeligere.
I tillegg er Mathias utstyrt med et par imponerende store og sørgmodige hundeøyne, et blikk som skal fjerne enhver tvil om at han stort sett er lei seg. Men der de nordiske forbildene takler mord og tragedier med fandenivoldskhet og galgenhumor, er waliseren muttere enn muttest.
«Hinterland» hadde gjort seg med litt lettere lynne og en anelse svart humør. Kriminalintrigene som serveres er egentlig ikke så episke og altovergripende grusomme som den trøstesløse, mørke stemningen vil ha det til. Likevel prøver serieskaperne å skape et inntrykk av at dette er et skjebnesterkt drama, tydelig understreket med lyden av nesten konstant smektende og tristladen muzak.
Til sist informerer rulleteksten oss om at serien er fiksjon, og at enhver likhet med virkeligheten er helt tilfeldig. Det forteller at «Hinterland» tar seg selv altfor alvorlig.
reidar.spigseth@dagsavisen.no