Kultur

Den søte kløe

Årets Høstutstilling er mer sprelsk enn fjorårets, og best når den nærmer seg det sanselige og groteske.

Dagsavisen anmelder

KUNST

Høstutstillingen 2013

Statens 126. Kunstutstilling

Kunstnernes Hus

Til 13. oktober

Lørdag åpner den 126. utgaven av Statens kunstutstilling på Kunstnernes Hus i Oslo. Der fjorårets utstilling var preget av lavmælt alvor, kanskje som en ettervirkning av terroråret 2011, er lekenhet og humor tilbake for fullt i 2013. Arbeidene er likevel sjelden blott til lyst, under overflaten ligger et mørke og presser. Allerede på toppen av trappa settes tonen av Sten Are Sandbecks «Fountainhead», en skulptur med underdel av metall og ei plastbøtte med fontene til hode. Like innenfor står Anja Carrs installasjon «Banana Blues», en kube bygd av banankasser malt rosa og blå, med plastbananer i luftehullene. Innvendig lukter det kvalmende sterkt av overmoden banan, og publikum tilbys en smakebit mens kunstneren selv gumler bananer på en monitor.

Maksimalismen er enda sterkere i Cecilie Linds «What the fuck is wrong with visual candy», en rominstallasjon med dekorerte porselenshoder. Et leopardmønstret hode bærer en kyllingsteik som hatt, et lilla hode har iskremmerhus stukket inn i øynene, et grønt hode hviler på ei seng av barnehoder. Det ligner en morbid offerinstallasjon, og på gulvet sitter djevelens sendebud i form av en kullsvart, rødprikkete og morderisk stirrende katt. Det er fristende å gi seg hen til slike visuelle sukkertøy etter tiår med minimalisme, men samtidig klør det i øynene, som om noe er for godt til å være sant.

Like tydelig er mørket i «Sjakk Matt» av Vilde von Krogh, hvor et interiør ser ut til å befinne seg i storm eller jordskjelv. Fra taket henger en sverm av lampeskjermer, et fuglebur er spent fast diagonalt i lufta, og på gulvet strever to deformerte skapninger med balansen. Scenen er burlesk og utrygg, som vrengebildet på en vaklende sivilisasjon.

Sober skjønnhet er en annen trend på Høstutstillingen 2013. Janne Kruses kroppsfoldede skulptur i rustfritt stål, «In Search of Temporality», har en overraskende mykhet som minner om sammenkrøllet papir. Edith Lundebrekke har i «Multi Meander» malt trelamellene slik at relieffet skifter farge etter hvor du står i rommet. Veggskulpturen «Hendelser i stor høyde» av Susanne Kathlen Mader har den visuelle styrken og skjøre balansen til en Calder-uro. En lettere og mer skjødesløs estetikk finnes i Petter Napstads små tusjbilder, som befinner seg i skjæringspunktet mellom poesi og tegning. Små portretter og skisser følges av strøtanker og aforismer: «Farvel interessante samtaler/jeg skal ikke ha noen av dere igjen.»

Videokunst har fått relativt stor plass på årets Høstutstilling, men fortsatt er det få som utnytter galleriets potensial for å vise film på mer komplekse måter enn en kinosal. To hederlige unntak er iranskfødte Farhad Kalantary, som viser film på et kjegleformet lerret i «Stars of Umbria», og den litauiske komponisten og billedkunstneren Ignas Krunglevicius, som i trekanalsverket «Narrative with an unexpected outcome» benytter tre lerreter for å vise en skriftlig dialog mellom tre personer, supplert med suggererende lyd. Innholdet er hentet fra en terapisituasjon mellom en ung gutt, en mor og en veileder, og setningene trykkes fram ord for ord fulgt av dumpe dunk som minner om morse.

Mens alvor og vold i fjor dirret under mange verk, er det direkte politiske sjeldnere i år. Tydeligst finner vi det i dokumentasjonsverket «Fences», hvor Lise Bjørne Linnert viser bilder og tekst fra et performanceprosjekt som har pågått siden 2009. Hun reiser rundt i verden og syr røde sting på gjerder, ofte på politisk kontroversielle steder. I Norge har hun blant annet valgt ut interneringsleiren på Trandum, samt den skadde Regjeringsblokka med flagrende presenning fra 2011. Gjerdene med røde broderier minner meg om Joseph Beuys, som brukte fett og filt som symbolske helbredelsesmidler for verden. I «Fences» er den røde ulltråden mer tvetydig: Blir gjerdet reparert, eller understrekes hullet? Som så mange omsorgshandlinger har stingene et problem: De både ivaretar og invaderer.