Knut Borge – en dannelsesreisende

Et eller annet sted spilles det en blues for Knut Borge. Et sted der tiden alltid er «’Round Midnight», hvor det er lov å sette glass på pianoet, tobakksrøyken henger tung under taket og gumboen er den beste som tenkes kan nord for 125th Street. Der vil Knut Borge gli inn som en duggfrisk medspiller, et naturlig midtpunkt improviserende over humoristiske innfall og språklige vendinger av det slaget han har trollbundet generasjoner av radiolyttere, TV-seere og jazzelskere med, fra Marienlyst til Moldejazz til «Bluesasylet».

Palmesøndag døde kulturmennesket Knut Borge 67 år gammel, en ordets finmekaniker og et jazzhistorisk unikum som gjorde kunnskap, språk og bebop til elegant underholdning. Med hans bortgang er et kapittel lukket. Kommende generasjoner bes finne fram slangordboken, vi andre kan humre blått over minnene.

Les også: Knut Borge er død, 67 år gammel

Selv om Knut Borge meldte Guds ankomst til herregarderoben på Moldejazz (eller Miles Davis som han også het), var det radiostemmen som skulle gjøre han til folkeeie. Da han ble evig frilanser for NRK fra 1970-tallet og utover, hadde han allerede skrevet seg inn i journalistikkens og jazzelskernes hjerter i ukepressen og i VG. I eteren og etter hvert i TV-ruta sto han fram som en glitrende enetaler, enten han ledet programmer eller var konferansier, men kunne han bryne seg mot makkere som delte hans glede over ethvert tilløp til språklig turbulens, var han virkelig i sitt ess. Programmene sammen med Torkjell Berulfsen, som «Nattredaksjonen», senere «Borgulfsen» fra 1984 til 1995 og etter hvert i ulike underholdningskonsepter på TV, som smokingkledd (hvit av farge) innslag i «Lørdagssirkuset» eller «Borgulfsens Betasuppe», ble en del av folkedannelsen og en intelligent motvekt til kynismen som var i ferd med å bre seg i offentligheten og mediene.

Han var rikskjendisen fra faste øvelser som «Nitimen» og «Reiseradioen» som tok med seg sine avantgardistiske habitter og språklige tennissko inn i TV-ruta, et apparat han mange år senere i et intervju med Dagbladet skulle betegne som «støvsamleren». Det var på den tiden han selv hadde en bokstavelig talt ufattelig suksess med «20 spørsmål» i fjernsynsformat, i en tid da realitykonseptene førte til det han kalte «en rå og spekulativ satsing på et ungt, kjøpekraftig og umodent publikum». Han la til at: «Lykken er å bli minst sett av flest mulig». Det er en uttalelse som sier mye om Borge, som i grunnen var en privat mann og en tidvis ufrivillig kjendis.

Dagsaviens siste intervju med Knut Borge:- Hele perioden var et eneste godt minne

Likevel gledet han oss nærmest uavbrutt også på TV. Som en absurditetenes forkjemper og en humorist i naturlig pardans med uttalte komikere som Harald Heide Steen Jr. Skjønt tennissko og pardans. Alle som i Borges glansdager i NRK hadde muligheten til å kikke innom hans kontor på Marienlyst for det han ville betegnet som en passiar, eller for å låne hans stemme og vidd til et radioinnslag, vet at det nærmeste han kom sport var språklig akrobatikk. Og om det var ett ord i hele verden selv Borge aldri kunne funnet på, så var det «røykeloven». For å si det på en annen måte, kontoret så ut som stemmen til svenske Leif «Smokerings» Anderson, som Borge ledet det legendariske jazzprogrammet «Swing & Sweet» på NRK med i 13 år.

Knut Borge slet med sykdom de siste årene, og etter at Tone Gammelgaard, selv journalist og gift med Knut Borge i nær tre tiår døde, gikk turen sjelden raskere enn de fire beina til mopsen Peggy. Han kompenserte med overdådige mengder selvironi, både utenfor mikrofonenes rekkevidde og i rampelyset. Som på en Spellemannpris der Knut Borge var konferansier og det ble «stampet opp et menneske i hui og hast» etter et «sykdomsforfall». På direkten kunne han med stoisk ro si at reserveløsningen var et menneske med «sjelden åndelig utrustning», og som siden han sto til konfirmasjon i en alder av 29 år hadde vært et naturlig samlingsmerke for ungdommen. Videre at vedkommende hadde glimtvis velordnet økonomi og alltid hjalp gamle damer over veien enten de skulle dit eller ei. Han snakket selvsagt om fru Borges «garantert yngste sønn», og la til at «de kalte han Knut Conrad og håbet på det beste». Og det kunne vel knapt gått bedre for bærumsgutten.

Selv da NRKs underholdningsavdeling tvang «20 spørsmål» ut på TV i format av et varelagersalg, nådde seertallene millionen. Da hadde den tradisjonelle spørsmålsleken, nå under Borges ledelse, lenge vært et fast høydepunkt i eteren. Der briljerte han også i programmet «Studio Sokrates» sammen med Lars Nilsen. De forente jazz og filosofi på et vis noen knapt trodde var mulig, men resultatet ble folkeopplysning som mangler sidestykke i norsk mediehistorie. De senere årene har Borge ikke minst gravd gull sammen med Knut Reiersrud i «Bluesasylet», et program viet blues formidlet med et språk som langt overgikk sjangerens tre grep.

Les også: Sissel Hoffengs portrett av Knut Borge fra 2015

Knut Conrad Borge var en ener som behersket journalistikken på utadvendt vis, og han lot aldri humoren stå i veien for fagkunnskap, grundighet og en informasjonsflom som knapt kjente grenser. I en tid hvor begrepet «infotainment» har mistet sine positive verdier, tenker man på hvordan Knut Borge som en av de siste kunne spre fakta, klokskap og meninger gjennom små piskeslag av ordsammensetninger, eller ved å liste dem uhøytidelig opp i ukens «Upper Ten» – Borgulfsens monopoliserte harselas over personer i uka som gikk. Noen av hans ordlige vendinger kunne få deg til å skoggerle, andre til å stanse opp, svimete av mannens mondent ubehøvlede bruk av riksmålet uten å miste den røde tråden. En tørrvittig ordkunstner, balanserende på stram linje over et hav av vulgariteter og med et hjerte som slo på alle fire slagene.

Knut Borge var kind of blue. Han ga en folkelig stemme til så forskjellige uttrykk som jazz, filosofi, samfunnskritikk eller underholdningslek for hele familien. Hvor populær og folkekjær Borge var ble tydelig da NRK mot hans høylytte vilje fant det for godt å fjerne han som programleder av «20 spørsmål». Den varmen han selv ga så mye av, ble da gjengjeldt etter noter, som om det skulle stått en Thelonious Monk, en Clifford Brown, en Ornette Coleman, en Ella Fitzgerald eller en Keith Jarrett bak. Det gjorde det sikkert også. Knut Borge var jo jazz, en kunstner som helt til det siste foreleste i Duke Ellingtons eviggrønne visdomsord: «It Don’t Mean a Thing (If It Ain’t Got That Swing)».