Arve Solstad 1935 – 2016

Arve Solstad var en kjempe i norsk pressehistorie. Han var både innad og utad «Storoksen», en lysende journalistisk begavelse allerede fra 14-15-årsalderen som skulle bli en pressens strategiske gudfar gjennom et langt liv. Ikke bare står han igjen som Dagbladets mektigste redaktør i avisens mest avgjørende brytningstid, han var også en visjonær som ble av særlig betydning for utviklingen av den moderne norske pressen fra 1960-årene og utover. Han fornyet den politiske journalistikken fra å være en ofte partitro og refererende statsmakt tilknyttet de enkelte politiske partienes organer, til å bli skarp, analyserende og kritisk uavhengig. I det spranget frigjorde han Dagbladet fra å være et partiorgan for Venstre, til å bli den skarpe kulturradikale kraften blant norske aviser, med skribenter og penner som fortsatt i dag gir gjenklang, om enn kun i den nostalgiske mimretimen. I bred skala inspirerte han til en uavhengig presse fra Dagbladets pøl av fraksjonering og albuespissing, et avishus som på alle vis var like turbulent innad som spaltene utad bar preg av. Solstad må ha elsket å være en del av intrigene og maktspillet som han gjorde til en kunst i seg selv.

Arve Solstad var fra Fannrem i Orkanger, noe språket hans aldri levnet tvil om så lenge han levde, særlig om man møtte han i pressens sosiale hule, på Tostrupkjelleren, eller han holdt formanende taler til studenter, sommervikarer eller andre unge journalistspirer. Da kom Fannrem fram i mannen, men ikke for det, Solstad tok plass hvor han enn gikk. Han kunne være et tordenvær av lyn og aske, men også med glimt av den faderlige mentoren, der historiene, evnen til overdrivelse, overstadighet og humor satt løst, ofte besk og rammende, men som mannen selv heller ikke uten varme og en viss poetisk nerve. For Solstad var det kort vei mellom polemikk og poesi, slik han på sine eldre år viste da han var med på å grunnlegge Wildenvey-Selskapet.

«Storoksen hiv på hovudet og blæs», skrev Bergljot Engeset, journalist i Nynorsk Pressekontor, i et portrettintervju som ga Solstad kallenavnet som ble med han resten av livet, også som tittel på Christopher Hals Gylseths biografi «Storoksen – Arve Solstad og Dagbladet».

Solstad var tidlig bevisst på norsk politikk ut fra et ståsted i Orkanger-bygdas venstrebevegelse. Han hadde også en beundring for Dagbladet. Dette bidro til at han kort tid etter ankomst i hovedstaden, tidlig på 1960-tallet, ble tilknyttet avisen som huset alle de skribentene som han beundret og lot seg forme av samtidig som han studerte statsvitenskap og var referent i Det Norske Studentersamfund. Det vil si, snart skulle han forme dem. Først under innflytelse av forelesere som Jens Arup Seip, så fra studieår i Lund i Sverige der Dagens Nyheters sjefredaktør Herbert Tingsten var i full gang med å utforme den liberale svenske pressemodellen, impulser som Solstad tok med seg tilbake til Dagbladet og reformasjonen av avisen utover 1960- og 70-tallet.

Da han fikk Narvesenprisen for fremragende journalistikk i 1968, samme år som han ble leder av Dagbladets politiske avdeling, hadde han for lengst blitt en offentlig person som snakket om og med makta på en måte få hadde gjort før ham. Samtidig hadde han lært seg å manøvrere i maktens irrganger, også innad i Dagbladet. Rundt seg samlet han noen av landets mest profilerte politiske journalister og kommentatorer, som Arne Finborud, Gudleiv Forr og Per Vassbotn. Fra 1973 ble han sjefredaktør i det mest symbolladede avishuset i Norge. Året før hadde avisen brutt med Venstre, noe som ble formalisert først fem år senere. Da hadde han vært med på å farge EF-striden, han hadde som politisk leder av avisen gått i rette med Borten-regjeringen, som til slutt ble felt dels på grunnlag av Dagbladets artikler om statsministerens omgang med fortrolige dokumenter. Den gangen var en slik avgang et offentlig skrell man ikke hadde hørt siden før krigen.

I de årene Solstad satt som sjefredaktør, fra 1973 til 1989, representerte han gullalderen i norsk presse, men også den utviklingen den gjennomgikk i form av fornyelser og endrede leservaner. Dagbladet tapte kappløpet om det tabloide formatet til VG, mye takket være Dagbladet-redaksjonens langvarige prosesser rundt hva slags avis de skulle være. Det ble et bilde på den generelle utviklingen i Presse-Norge på denne tida. Det gjaldt ikke bare overgangen til tabloidformat, hvilken betydning kommentarstoffet skulle få eller partipressens frigjørelse. Det ble også en kamp om underholdningen og populærkulturen og etter hvert forbrukerstoffet. Solstad hadde styret og eiere på sin side, men opplevde motstanden fra redaksjonen som for bratt. I 1989 kalte han inn til møte og trakk seg som sjefredaktør midt i en av avisens heftigste omstillingsrunder. Han slapp imidlertid ikke avisens politiske pisk. Politisk redaktør var han fram til 1994, da han ble utnevnt til professor i journalistikk ved Universitetet i Oslo.

Som spaltist forlot han ikke avisen før i 2002, men han holdt seg unna alt det organisatoriske, alt det som kunne bidra til at noen kunne tro han var en sjuende far i huset. Kanskje var han det bare i kraft av sin person, en storokse som puslet med pressehistorien, med å skape et hus for avistegnerne og ikke minst med å la myten Arve Solstad vokse til et nivå der det nærmest overgikk hans egne bedrifter. Men bare nesten.

Kilder: SNL, Dagbladet, Biografien «Storoksen – Arve Solstad og Dagbladet».