Innenriks

Vakler videre

Erna Solberg og Siv Jensen bøyde unna i siste sekund.

Det gikk som jeg trodde. Tanken på å måtte stille kabinettsspørsmål i finansdebatten i dag fikk statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen til å gi etter for flere av samarbeidspartienes krav. Det er ingen klare vinnere. Men KrF vant fram med blant annet kontantstøtte, barn, lærere, minstepensjonister og bistand. Også Venstre har fått god uttelling, men man må være fargeblind for å påstå at statsbudsjettet er blitt veldig grønt. Venstre skal ha for at budsjettet er dyttet i riktig retning mot et grønt skatteskifte.

Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide gjorde klokt i å stå sammen til siste sekund. Regjeringens forsøk på å splitte dem ved å dynge KrF-hjertesaker over Hareide, lyktes ikke. Jeg tror historiens dom vil bli at Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide fikk Erna Solberg og Siv Jensen til å gi etter fordi de holdt sammen da det gjaldt som mest. Det er ikke som i Henrik Ibsens «En folkefiende». I Stortinget er den sterkeste han som ikke står mest alene.

Kabinettsspørsmål under finansdebatten i morgen for å tvinge fram et flertall for statsbudsjettet, var den aller siste utgangen på budsjettkrisen statsministeren kunne tenke seg. Det ville være som å vifte med det hvite flagget fra Stortingets talerstol, selve symbolet på overgivelse. Bedre da å vakle videre som en svekket statsminister for en skadeskutt regjering.

Statsminister Erna Solberg og finansminister Siv Jensen vil nå gjøre gode miner til slett spill. Men ingen ting kan etter høstens bitre budsjettoppgjør i den borgerlige leir, skjule at det borgerlige samarbeidet er mer ødelagt enn noen gang.

Etter tre år med samarbeidsavtale og fire statsbudsjetter er det bevist ut over enhver rimelig tvil at Frp ikke hører hjemme i regjeringsfellesskapet. Frp har aldri tatt inn over seg at det er et regjeringsparti og ikke et opposisjonsparti. To så forskjellige roller lar seg rett og slett ikke kombinere.

Frp har likevel forsøkt. Siv Jensen og hennes folk har drevet et hardkjør mot Høyre og hisset på seg KrF og Venstre ved de tre siste budsjettbehandlingene, og hver gang klima og asylpolitikk har vært på dagsordenen. Det er svakt av statsminister Erna Solberg at hun har latt Frp få ture fram. Statsministeren burde for lengst ha bundet Frp til regjeringsmasten.

Høstens budsjettkaos i Stortinget skyldes ene og alene at statsministeren tillot finansministeren å innføre et nytt budsjettprinsipp om at regjeringen har anledning til å stille ultimatum overfor Stortinget før statsbudsjettet i det hele tatt er lagt fram. I dagens finansdebatt må opposisjonen fortelle statsministeren og finansministeren at denne provoserende framgangsmåten er prinsipielt forkastelig. Regjeringen kan ikke sette reglene for god parlamentarisk skikk og bruk til side for å tilfredsstille Frps stortingsgruppe.

For Frp var det kanskje verdt å slå ring om bilpakken. Pakken ble definert som et spørsmål om å være eller ikke være for Frp i regjering. Pakken ligger uåpnet i statsbudsjettet, men det blir likevel dyrere å kjøre bil.

De politiske omkostningene er store. Samarbeidsavtalen som regjeringen har med KrF og Venstre er i praksis ødelagt for godt. Det heter at tida leger alle sår. Det er for kort tid fram til valget for at de siste dype sårene skal kunne gro.

Budsjettenigheten er en stilltiende enighet om at nok er nok. Punktum er satt for det borgerlige firepartisamarbeidet og statsminister Erna Solbergs drøm om å få alle de fire med i sin regjering.

Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide kan puste lettet ut og gå til valg med et felles mål om å kvitte seg med Høyre/Frp-regjeringen. Opposisjonen og Aps gruppe spesielt, puster også litt lettere. Det er tross alt enklere å angripe en svekket blåblå mindretallsregjering enn å stable på beina en Ap-regjering i et storting med borgerlig flertall. Regjeringsspørsmålet er nå overlatt til velgerne ved valget neste år. Kanskje er det best at det gikk som det gikk.

Mer fra Dagsavisen