Utfordringer i kø for klimaavtalen

Nå tas første skritt for å sette Parisavtalen ut i live: Et rekordantall statsledere og ministere signerer i dag klimaavtalen i FN-hovedkvarteret i New York.

Avtalen trer først i kraft når minst 55 parter, som representerer minst 55 prosent av de globale utslippene, har ratifisert den. Kina og USA signaliserer at de vil ratifisere avtalen allerede i år. Når de to stormaktene er ombord, kan det føre til at avtalen trer i kraft raskere enn forventet. Det spekuleres i at det kan skje alt i år.

– Det er symbolsk viktig at det skjer raskt for å vise at dette ikke er nok en internasjonal avtale, men en avtale med store ringvirkninger, sier klima- og miljøminister Vidar Helgesen, som deltar på signeringen. Selv har han lovet å fremme en proposisjon til Stortinget så fort signeringa er ferdig.

Optimismen til tross: Det er noen kullsvarte skyer i horisonten.

Les også: – Vi tror vi kan kjøpe oss ut av klimaavtalen ved å gi penger til regnskogen

Trump & Cruz

Det har vært viktig for avtroppende president Barack Obama at klimaavtalen ratifiseres i USA før han trer av. Mens Obama mener det ikke finnes noen større trussel for vår fremtid enn klima, har de ledende republikanske presidentkandidatene, Donald Trump og Ted Cruz, kalt klimaendringene for henholdsvis «svindel» og «pseudovitenskapelig teori».

– Hvis du får et USA som ikke erkjenner klimaendringene og ikke er fremoverlente i klimakampen, så vil det være et problem, mener Helgesen.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Politikk ikke alltid viktig

For den amerikanske presidenten er ingen hvem som helst i klimasammenheng: Obama var en sentral spiller i kulissene i Paris og hans bidrag var viktig for at det ble en internasjonal enighet om klimaavtalen. Forut for klimatoppmøtet inngikk USA og Kina en avtale om å stanse sine klimautslipp og lovet milliarder til klimafinansiering, noe som også var en katalysator for et vellykket Paris-møte.

Slutter USA å være en pådriver for utslippskutt, frykter mange at det kan ha en dominoeffekt på andre land og økonomier.

– USA er fortsatt et av verdens mektigste land, og de har stor moralsk autoritet. Derfor er det viktig hva slags politikk de fører. Jeg velger å konstatere at USA nå har en fremoverlent klimapolitikk, og at noen kandidater sier de vil videreføre det. Vi må huske på at USA også har betydning som en økonomisk og teknologisk motor. Det skjer uavhengig av hvem som styrer, sier Helgesen og legger til:

– Det er underkommunisert i klimadebatten, at mye skjer uavhengig av politikken.

Les også: Stor klimafrykt

Klima for avtale

Klima møter konkurranse på den internasjonale dagsordenen: Flyktningkrise og økonomisk nedgang «stjeler» nasjonenes oppmerksomhet og ressurser. At det lages stor ståhei ut av signeringen i New York, kan ses som et forsøk på å opprettholde momentum fra Paris.

Hos Norges klimapartner, EU, har krisetilstand fått konkrete utslag for klimapolitikken: Mens fjorårets investeringer til solenergi går opp i USA og Kina, har det gått ned i EU.

– Enkelte peker på at årsaken er usikkerhet om rammebetingelsene, og det skyldes åpenbart en fundamentalt usikker situasjon i Europa. Det er bekymringsfullt. Klima skulle opp på toppmøtet i mars, men ble tatt av i siste øyeblikk fordi det er så mange andre kriser. I lys av dette er det oppløftende at EU likevel legger vekt på å følge opp avtalen raskt, sier klimaministeren.

Les også: Her er regjeringens klimaplan

1,5 grader

Det er ikke til å komme ifra at den største og vanskeligste utfordringen for klimaavtalen, er at det landene har rapportert inn av kutt langt fra er nok, skal man nå 1,5-gradersmålet.

– Suksessen med Parisavtalen, nemlig at det er opp til hvert enkelt land, er også den store utfordringen. Derfor blir de globale gjennomgangene viktige, sier Helgesen.

I 2018 skal landene møtes for å gå igjennom målene, og dette blir første mulighet til å oppjustere målsettingene før de endelige målene skal meldes inn i 2020.

Men før den tid skal verdens klimaforhandlere meisle ut rammene for avtalen: I mai møtes de for å begynne å lage et regelverk, og sette ned komiteer for blant annet kapasitetsbygging og etterlevelse.

– Å få på plass regelverket står høyt på prioriteringslisten for mange land. Det samme gjelder komiteen for kapasitetsbygging. Det kan hende vi klarer å lande noen vedtak allerede på neste toppmøte i Marrakech, sier Norges forhandler, Aslak Brun.

At landenes bidrag skal kontrolleres, var en av Norges seire i Parisavtalen. Men hvordan dette skal foregå, kan bli en tøff nøtt i forhandlingene:

– Komiteen skal være hjelpende, men ikke straffende. Det er et fint prinsipp, men hva betyr det? Her blir det nok en vanskelig diskusjon om komiteens mandat. Det er nok ikke det første vi begynner med, men ikke så oppsiktsvekkende: Dette er lettere å lande når regelverket er på plass, sier Brun.

Her hjemme

I klimaforliket har Norge forpliktet seg til å bli karbonnøytrale innen 2050, men målet kan fremskyndes til 2030 dersom man har en global avtale hvor andre i-land påtar seg store utslippsforpliktelser. Parisavtalen er imidlertid ikke nok.

– Selv om avtalen er ambisiøs, er ikke bidragene det. Vi vil gjøre en vurderingen av dette når målene gjennomgås i 2018. Formålet med å fremskynde våre mål, er at andre land løfter sine ambisjonsnivå. Hvis EU sier de skal vente til 2018, har det ingen effekt internasjonalt om vi fremskynder våre mål. Det er i diskusjonen i 2018 at Norge kan ha betydning.

Han avviser at dette er passivt:

– Norge har hatt klimamål i 30 år og aldri nådd dem. Skal vi prioritere å bruke tid på å diskutere og sette nye mål, eller er det bedre å forsøke å ha riktig politikk for å nå målene vi har? I norsk klimadebatt får fremstilles vi som en sinke. Det er ikke sant, hvis flere hadde samme ambisjoner som oss, ville vi vært nærmere klimamålet, sier Helgesen.

Å bli klimanøytral 20 år raskere betyr ikke radikale norske utslippskutt, men kvotekjøp.

– Det vil være hovedvirkemiddelet hvis vi framskynder målet om karbonnøytralitet, sier han.

Les også: – Klimaflyktningene kommer