Tre trivelige herrer

Det var dagen etter valget. I studio hos Ole Torp stod det tre svært fornøyde herrer. Strengt tatt var det bare to av dem som hadde grunn til å smile. Og ingen av dem hadde grunn til å smile bredt. Men der stod de altså – Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes og Rasmus Hansson – og var både muntre og vennlige mot hverandre. Tre ledere for hvert sitt parti som i sine prinsipprogrammer er enige om å utfordre rammene for dagens politiske virksomhet. Og ikke bare det; de tre er ikke bare enige i stort, men også i smått.

Europa kaver for å finne politiske løsninger, overalt i verden faller gamle systemer mens vi her i landet holder oss med tre små partier som hver for seg gir gode svar på mange av de politiske utfordringene som Norge og verden står overfor. Systemets forsvarere synes det er både godt og greit at det er slik. Andre bryr seg ikke, mens mange med meg synes denne splittelsen er alvorlig.

Det skjer dramatiske ting i det internasjonale samfunn. Såkalte vestlige verdier er for lengst kompromittert av de samme verdienes voktere. Despotiet Saudi-Arabia er våre gode venner mens Edward Snowden har søkt asyl hos den grumme Putin. I Syria bombes det. Bombene dreper eller jager millioner på flukt. Og snart blir Donald Trump eller den slags ny president i USA.

Om få år er Kinas økonomi større enn USAs. Mens USA i stadig større grad misbruker sin militære overmakt uten å nå sine mål. Om mange har glemt Vietnam, så husker i alle fall de fleste både Afghanistan, Irak og Libya. Alt USA og NATO tar i, utløser nye tragedier. I en periode med økonomisk krise og enorm arbeidsløshet er nå millioner av mennesker på vandring mot Europa. Mens temperaturen på jorda stiger og breer og pol-isen smelter.

Jeg aner at noe er på gang. Det er noen nye politiske understrømmer som kommer fra venstre. Høyrebølgen har definitivt lagt seg. At Thomas Pikettys bok «Kapitalen i det 21. århundre» blir en internasjonal bestselger, er en av mange indikasjoner på at det letes etter nye svar. At Hillary Clinton utfordres fra venstre av en klassisk sosialdemokrat, er også av de merkverdige ting som skjer. Et enda viktigere tegn er valget av Jeremy Corbyn som ny leder av det britiske arbeiderpartiet. Nå tror heller ikke jeg at Corbyn og hans ideer en gang til vil tenne Europa, men jeg er heller ikke av dem som mener at klassisk sosialdemokrati er mer gammeldags enn økonomisk liberalisme og tradisjonell høyrepolitikk. Men både Bernie Saunders i USA og Corbyn i Storbritannia er et uttrykk for at unge folk leter etter nye svar.

De fleste land i Europa har en parti­struktur som er gått ut på dato. Derfor oppstår Syriza i Hellas, kaoset i Italia og Podemos i Spania. Selv i stabile Nord-Europa skjer det ting. Viktigst er det at de partiene som har vært sosialdemokratiske, har krympet kraftig. I et historisk perspektiv er Arbeiderpartiets valgresultat for to uker siden et dårlig resultat. Willoch har naturligvis helt rett i at Arbeiderpartiet har beveget seg dramatisk mot høyre. Ap har som alle de andre partiene havnet i det ekstreme sentrum.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

De største politiske avstandene finner du ikke lenger mellom partiene, men innenfor hvert parti. Den tidligere AUF-lederen Stoltenberg er blitt generalsekretær i NATO, EU-tilhengeren Hareide er leder for KrF som er partiet med flest nei-folk. Mens den samme Hareide drar på bønnemøte i Sarons dal sammen med Aps Jonas Gahr Støre. Og før det satt SV i en regjering som kjøpte amerikanske jagerfly til blodpris og nektet Snowden asyl i Norge.

For det politiske høyre er alt greit. Høyre er mer en funksjon enn et parti. Det vil alltid være et segment i samfunnet som forsvarer det bestående uansett hva som består. Jeg tror det var Trygve Bull som en gang sa: «Høyre er som arvesynden. Det vil alltid være et Høyre.» Men resten av det politiske landskapet krever nyorganisering.

SV ble dannet under voldsom strid etter folkeavstemninga i 1972. Det var et virvar av partier og fraksjoner som gikk sammen og dannet et nytt parti – alt fra gamle moskvakommunister til kristne økososialister. En nesten samlet presse ønsket samlingsprosessen alt ondt. CIA allierte seg med sentrale pressefolk for å spre drittpakker. USA og USAs venner var redde for at NATOs nordflanke skulle komme i bevegelse hvis SV fikk for stor innflytelse.

Nå skjer det noe i vår del av verden. Unge folk leter etter nye løsninger. Måtte de tre herrene i studio kjenne sin besøkelsestid. Vi trenger ikke tre små partier til venstre for DNA. Intet parti er et mål i seg selv. Ikke engang SV. Det var tøft da SV ble dannet. Men denne gangen vil en samlingsprosess bli møtt med mer forventning og begeistring enn strid og spetakkel.

Derfor RGV. Skal vi si til stortingsvalget i 2017?

LES OGSÅ: Bjelken i Brussel