Trått vann med 
mindre budsjett

I kjølvannet av barnerans­sakene, hvor de fleste tiltalte er barn av ikke-vestlige innvandrere, ble det reist kritikk mot innvandrerforeldre for ikke å ta nok ansvar for barna sine, for å ikke følge dem opp i skolearbeidet og på fritida.

Trues av nedleggelse

Men det gjøres også veldig mye av innvandrerforeldre på nettopp dette området. En av organisasjonene er Multikulturelt Initiativ- og Ressursnettverk (MiR), hvor innvandrerforeldre engasjerer seg med en mengde tiltak.

Ute er det nær ti kuldegrader, vind og snø i lufta. Inne på Linderud bad i Oslo er det klamt, fuktig og minst 30 grader varmt. Og ikke minst vann i bassenget. Her har Zehra Güllü (37) og Nasima Gartit (21) sitt vannrike.

- Særlig blant innvandrerkvinner er det blitt populært med svømmekurs, sier tyrkiske Zehra Güllü til Dagsavisen.

- På det meste har det vært 100 på venteliste, og de har nesten «slåss» for å få plass på kursene, legger Nasima Gartit til.

Men nå kan det bli slutt på tilbudet, som både har en sosial og ikke minst en livsviktig profil. I statsbudsjettet kuttet den blåblå regjeringen budsjettet til MiR så mye at svømmekursene kan bli lagt ned.

- Vi kan komme til å måtte avvikle tilbudet, sier styreleder Whyn Lam i MiR til Dagsavisen.

I fjor fikk MiR 600.000 kroner i støtte av staten for å drive tilbudet. Nå kuttes budsjettet med 60 prosent.

- Vi har fulle kurs i januar og februar, og vi håper å kunne gjennomføre dem. Hva som skjer utover det, vet vi ikke, sier Lam.

Lærte opp mannen

Zehra Güllü lærte å svømme for 20 år siden, men har ikke holdt det ved like etter at hun kom til Norge.

- Det er ikke bare for en muslimsk kvinne å gå i svømmehallen. Vi kan ikke svømme sammen med menn, sier hun.

- Kvinnene vil gjerne lære, men det er ikke plass. Og siden jeg allerede kunne svømme, tenkte jeg at det kunne være greit å lære andre kvinner å svømme. Svømming er den beste treningen for kvinner, legger hun til.

Hun startet som instruktør i 2008 og har i disse fem årene lært utallige kvinner og barn å svømme.

- Jeg har også lært mannen min å svømme, sier hun med et smil.

Mange innvandrerkvinner holder seg stort sett hjemme og har lite sosialt liv utenfor familien.

- Ikke bare lærer de her å svømme, men de kommer seg ut, treffer andre kvinner. Det blir også et sosialt fellesskap, sier Zehra Güllü.

Denne dagen ligger vannet i Linderud bad rolig. Ingen som tar sine første svømmetak. Ingen unger som leker i vannet.

- Slik kan det bli om vi må legge ned, sier Whyn Lam.

I fjerdeklasse

Nasima Gartit lærte å svømme i fjerdeklasse, da hun gikk på Stig skole på Stovner. Men heller ikke hun var særlig aktiv i vannet i årene etter det.

- Mange år senere startet jeg som barnepasser på aerobicklassen til MiR. Da hørte jeg om svømmetilbudet og var kjapp til å komme meg ut i vannet, sier hun.

Etter hvert ble hun god til å svømme og fikk forespørsel om å gå på livredningskurs.

- Jeg tenkte at dette ikke var noe for meg, men takket ja. Og gikk fra å være den dårligste til en av de beste, sier Nasima Gartit, som også jobber som badevakt.

Nå lærer hun og Zehra Güllü andre innvandrerkvinner svømmingens kunst.

- Det har vært enorm interesse for disse kursene. Mange er så ivrige at de vil gå på flere kurs, selv om de har lært å svømme, sier hun.

- Lærer alle å svømme?

- De fleste lærer det. Og den kunnskapen tar de videre med til sine barn. Å kunne svømme er en livsviktig kunnskap, sier Zehra Güllü.

- Vel så viktig er det sosiale aspektet. Når kvinnene kommer seg ut i samfunnet, blir de bedre integrert. De lærer språket bedre, og de blir ofte flinkere til å følge opp sine egne barn, legger hun til.

tom.vestreng@dagsavisen.no