Se hva som skjer

Det heter seg at blant pressens viktigste og fremste oppgaver er å sette søkelys på samfunnsproblemer. Når det virkelig begynner å knake i sammenføyningene, er det vår fordømte plikt å si fra. Når ledigheten stiger på Vestlandet og en hel industri begynner å vakle, sørger vi for at ingen, verken politikere eller andre, får muligheten til å overse hva som er i ferd med å skje. Selvfølgelig gjør vi det. Det skulle bare mangle.

Krisen i vår egen bransje holder vi derimot stort sett kjeft om. Enhver journalist vet at vi har rykte på oss for å være blant de mest selvopptatte mennesker på denne jord. Men jeg kan i farten ikke komme på én eneste forside i en stor avis som er viet mediekrisa. Den slags stoff er stort sett henvist til fagblader og spesialiserte nettsider, i beste fall et oppslag på kultursidene i ny og ne.

Muligens framstår dette som kledelig beskjedent. På den annen side: Når situasjonen er så ille som den er nå, vil det være en forsømmelse om vi ikke sa fra. På vegne av oss selv, vårt eget levebrød og vår egen stand, selvfølgelig, det er ingen grunn til å late som noe annet. Men også, som det så vakkert heter i festtalene: Fordi det som skjer nå truer noen av grunnprinsippene i det liberale demokratiet vi holder så kjært. Jo, faktisk. Det er ikke tull.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange jobber som har forsvunnet i mediebransjen de siste årene. Vi får en liten pekepinn i medlemstallene til Norsk Journalistlag. Det er nå registrert 6494 yrkesaktive medlemmer der, inkludert frilansere og midlertidig ansatte. Vi kjenner til nylig gjennomførte og pågående nedbemanninger i Aftenposten, TV 2, NRK, Dagbladet, VG, Bergens Tidende, Dagsavisen, Vårt Land, Dagens Næringsliv, Adresseavisen – for å nevne noen. Til sammen er det snakk om flere hundre årsverk på noen få år.

Samtidig øker antallet kommunikasjons- og PR-folk. Hvor mange det er av dem, finnes det heller ingen oversikt over. Men jeg har blitt fortalt at da Kunnskapsdepartementet arrangerte samling for de kommunikasjonsansatte i departementet og underliggende etater nylig, var det et par hundre til stede – og da var det mange som ikke møtte opp. På et eller annet tidspunkt vil antakelig de store mengdene med kommunikasjonsfolk oppdage at det ikke lenger er nok journalister igjen til å ta unna de enorme mengdene med informasjonen de ønsker å spre. Ja, egentlig er vel det tidspunktet kommet allerede, både i offentlig og privat sektor. Drammen kommune har ansatt såkalte «journalister» for å lage sine egne «nyheter» om kommunens virksomhet. Så slipper man kritisk distanse og vrange spørsmål. DNB har gjort det samme. Også de søker etter «journalister» som kan lage «artikler» og «gode historier» på portalen DNB Feed. Og REMA 1000 får bruke VGs nettsider som en slags portal for egen innholdsmarkedsføring. For å nevne tre eksempler.

Slik er virkeligheten, og det er ingen tvil om i hvilken retning utviklingen går. Om et knapt halvår kommer det såkalte mediemangfoldsutvalget med en utredning som skal foreslå løsninger på disse problemene. Det er ledet av tidligere Aftenposten-redaktør og Høyre-statssekretær, nå Fritt Ord-leder, Knut Olav Åmås. Under en mediedebatt denne uka snakket han om at filantroper kan finansiere mediene. Tidligere har prosjektfinansiering vært nevnt. Det snakkes varmt om bloggere som tør å tenke nytt og om mediegründere som lykkes med småskala innholdsproduksjon. Det aller meste av støttevirksomheten til Fritt Ord er bygget på nettopp denne tankegangen. Men før Åmås og kulturpolitikerne i regjering og storting bestemmer seg for å legge den samme logikken til grunn for all mediepolitikk, hadde det vært fint om de tenkte litt over følgende:

Da Pulitzerprisen for 2009 ble delt ut, holdt Lee Bollinger en tale om institusjoner. Bollinger, som er president for Columbia-universitet og en av USAs fremste eksperter på ytringsfrihet, var selvsagt bekymret for journalistikkens vilkår ett år etter finanskrisen. Som vi vet nå, har det ikke blitt noe bedre.

«Når jeg tenker på den krisen journalistikken befinner seg i, er jeg ikke mest bekymret over at det ikke kommer til å være journalistikk», sa Bollinger. «Det som bekymrer meg mest er at det ikke kommer til å være institusjoner som leverer journalistikk av den kvaliteten dette landet ville vært så fattig uten». Han avsluttet slik: «Det er simpelthen ikke mulig for individer å gjøre det institusjoner gjør». Det at «en kombinasjon av ulike mennesker gjør ting sammen, samtidig, med de samme holdningene til hva som er viktig», er en styrke, er ikke unikt for journalistikken. Institusjonen, organisasjonen, er en vellykket samarbeidsmodell på mange samfunnsområder. Men det som gjør den spesielt viktig innenfor journalistikken, er medienes helt spesielle rolle: Å holde de aller mektigste kreftene og aktørene i samfunnet ansvarlige.

En presse som ikke oppleves som farlig og skummel for dem som har makt, enten den er formell eller uformell, politisk, økonomisk, religiøs eller kulturell, er ikke egentlig fri. Det er naivt å tro at enkeltprosjekter finansiert av filantroper kan fylle den rollen. Bare sterke institusjoner kan det. Det skal være slik at maktmennesker hele tida må spørre seg selv om det de gjør tåler offentlighetens lys. Den dagen de ikke trenger å bekymre seg for det, lever vi ikke i det demokratiet vi pleide å ha.

Det er straks halloween, og skumle ting bør være over snittet populært for tida. Tenk på det som en påminnelse om at den makten som ikke frykter noe, er det farligste av alt.