Sant og usant i Morgenbladet

Det hele begynte for en drøy uke siden. Den flerkulturelle avisen Utrop kjørte i gang en artikkelserie som satte spørsmålstegn ved hvorvidt samfunnsdebattant Amal Aden virkelig mottok så mange trusler som hun påsto, og gikk langt i å antyde at det eventuelt var andre miljøer enn de man gjerne tror som sto bak det som eventuelt måtte være av trusler.

Noen dager senere meldte Morgenbladet seg på i debatten.

La meg først få si at det er viktig at journalister undersøker om det er hold i påstander som fremmes, også når det gjelder trusler. Jeg støtter altså helt klart det kildekritiske aspektet her, men det må gjøres skikkelig. Men Morgenbladets bidrag til dette arbeidet er virkelig ikke noe særlig å skryte av.

I artikkelen «Sant og usant hos Amal Aden» begynner Morgenbladet med å beskrive Aden som en mektig dame, målet er å få dette til å se ut som maktkritikk.

Avisen ramser opp en rekke tilfeller der Aden angivelig skal ha snakket usant. Dokumentasjonen avisen legger frem er ikke tung, likevel går journalistene langt i å antyde at Aden har løyet om viktige hendelser i sitt liv. Kildene de bruker er hennes egne bøker. Bøker som Aden selv har sagt ikke må oppfattes som dokumentariske i snever forstand. Men heller løselig basert på hennes liv.

En annen kilde i saken er den norsk-somaliske Ap-politikeren Bashe Musse. Han anklager Aden for å blande fakta og fiksjon. Men Morgenbladet foretar ingen faktasjekk av Musse, som selv synes å ha et diskutabelt forhold til sannheten.

I forbindelse med en debatt om trygdemisbruk blant folk med somalisk bakgrunn, fikk jeg selv oppleve hvor løssluppen Musse kan være med sine anklager. Jeg fikk høre at jeg var uvitende og bedrev både stigmatisering og mistenkeliggjøring, til tross for at jeg baserte min argumentasjon på tall fra NAV. Dette med å stemple folk som fordomsfulle og lite troverdige er altså en velkjent strategi fra hans side.

Denne gangen sier han følgende om Aden til Morgenbladet: «Hun skriver om bruder som giftes bort som barn. Det skjer i Jemen, men neppe i Somalia. Jeg forstår ikke hva som er fakta fra henne, og hva som er fiksjon». Vel, det er sannelig ikke så lett å fastslå hos Musse heller, for UNICEF sine tall for 2016 avslører at nesten halvparten (45 prosent) av somaliske kvinner i alderen 20-24 år ble gift før de fylte 18, og hele 8 prosent før de fylte 15.

Morgenbladet bruker tre hele sider på å demontere troverdigheten til Amal Aden, og lar – uten å nøle – Musse spre feilinformasjon for å sette henne på plass. Her er Morgenbladet tett på hykleriet. Kildekritikken gjøres uten kildekritikk.

Artikkelen fortsetter med å trekke inn Hege Storhaug som sannhetsvitne på at Aden lyver, men uten å nevne at Aden og Storhaug lenge har hatt et svært problematisk forhold, noe som endte i offentlig skittkasting for flere år siden.

Som maktkritikk betraktet er dette spinkle saker. Så når Morgenbladet ikke klarer å ta Aden på sak, prøver de med gift. De prøver seg på et regelrett karakterdrap.

Avisen drar inn såpass uvesentlige forhold som at hun er eksnarkoman, samt at «Aden kommer fra en muntlig, somalisk fortellertradisjon uten moderne, vestlige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Hun var analfabet til tenårene. I Norge løftes hun opp i en medievirkelighet med sannhetskrav. Detaljene hun maler ut, siver gjennom mediene og inn i politikken, inn i et betent ordskifte. Der brukes de som argumenter (...)»

Plutselig forvandles Aden fra å være en maktperson som misbruker sin posisjon og stigmatiserer utsatte grupper, til å være en stakkarslig eksrusmisbruker og tidligere analfabet som forteller eventyr. Jaha? Den overgangen skjedde brått.

Mistenkeliggjøringen av Aden fortsetter, men denne gangen tar Morgenbladet med andre kvinner med innvandrerbakgrunn som visstnok lider av ung debattant–syndromet: «Hun ( Aden) representerer en type ung, kvinnelig debattant som norsk offentlighet de siste årene har sett flere av. De er skarpe, handlende, vel formulerte. De gir innblikk i det som oppfattes som det skjulte, «egentlige» livet i minoritetssamfunnene, innvandrernes mørke kjellere. De fanges opp i en betent offentlighet og blir levende argumenter. De er også sårbare, på kant med viktige personer i sine opprinnelige miljøer, de er helter for utenforstående i majoriteten. Livene deres utspiller seg i offentligheten, i selvopplevde kronikker og bøker, flere av dem sliter seg ut.»

Makan til nedlatenhet. Vi er visst ikke individer, men bare noen mediestyrte stakkarer som kan sauses sammen i en brun guffe. Og hvem vet om det vi forteller «egentlig» er sant.

Og dette utfylles gjennom en lederartikkel i samme avis. Eller er det snakk om en psykiatrisk diagnose? Journalist Marit K. Slotnæs sitter i hvert fall tilsynelatende og fjerndiagnostiserer en haug med kvinner som kun har det til felles at de har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om «unge kvinner som gjør opprør mot før-moderne og patriarkalske kulturer». I tillegg til Amal Aden nevner hun blant andre Shabana Rehman Gaarder og Sara Mats Azmeh Rasmussen.

Slotnæs slår virkelig på stortromma, og skriver bombastisk: «Avgjørende for frihetskjempernes slagkraft i offentligheten, er forestillingen om autentisitet. Dette er innsiderapporter. Men hvis man vil ha hele fortellingen om de mest slående skikkelsene, så omfatter den også ekstrem psykologi – i tillegg til vold, trusler og kriminalitet.»

Vent nå litt. Hva menes med ekstrem psykologi? Beklager at jeg spør, men jeg må innrømme at jeg har vokst opp i et umøblert hjem og hos en analfabet, så dette er ikke et begrep jeg kjenner. Er det et annet uttrykk for personer som lider av psykiske problemer? Folk som er mentalt ustabile? Kanskje Slotnæs kan fortelle hva det er snakk om, slik at vi som er rammet kan få den hjelpen vi trenger.

Det skal sies at mens Morgenbladet jobbet med Aden-saken kontaktet de meg to ganger. Først ute var journalisten Simen Sætre, som jeg henviste videre til forlagsredaktør Aslak Nore, ettersom jeg vet at han har vært på bokturné med Amal, og kjenner henne bedre enn meg. Tydeligvis var Morgenbladet lite fornøyd med mitt bidrag, da det et par dager senere tikket inn en melding litt over klokken 22 om kvelden. Denne gangen fra en kvinne, nærmere bestemt politisk redaktør, Lena Lindgren, som skrev: «Hei Kadra, Lena i Morgenbladet som skriver til deg her. Vi jobber med en sak om Amal Aden og spør bla: Hva slags rolle spiller mediene i å gjøre situasjonen utrygg for kvinner? hender det at mediene oppmuntrer kvinner til å kritisere undertrykkelse i kulturen, for deretter å la dem være alene når de får trusler? Fråtser mediene i konflikter som de selv ikke tar ansvar for?» Osv. Lindgren nevner en del jenter som har trukket seg fra samfunnsdebatten. Nå har ikke alle disse trukket seg på grunn av trusler, men det er ikke så viktig for Morgenbladet.

For de er jo jenter med minoritetsbakgrunn, så konklusjonen blir at de er brukt og kastet.

Det er da jeg blir sint. I Lindgrens tekstmelding, som for mange kan virke som en uskyldig henvendelse, kjenner jeg imidlertid igjen mistenkeliggjøringen og stakkarsliggjøringen som i flere år ble drevet fram av deler av venstresiden og akademia mot «sånne som meg». Det ble ramaskrik etter Rikets Tilstand-dokumentaren som avslørte hvordan religiøse ledere løy til den norske offentligheten, samtidig som det ble avdekket at de oppmuntret foreldre til å lemleste sine døtre.

Den sannheten som jeg og mange med min bakgrunn hadde vokst opp med ble vond å svelge for en del av venstresiden. Så, hva gjorde man? Jo, man gikk til angrep på budbringeren ved å påstå eller hinte om at det vi sa ikke var sant.

Når vi dokumenterte ukultur og overtramp, fikk vi høre fra forskerhold at dette ikke var overgrep, men snarere å anse som noen slags kulturelle fenomener (enkelte gikk så langt som å sammenligne kjønnslemlestelse med piercing), og etter denne kulturrelativismen kom stakkarsliggjøringen; at vi ikke visste vårt eget beste, at vi ble brukt av høyresiden, etc.

Når heller ikke det stemte gikk man tilbake til at dette var noe som mediene sto bak, at det var en type konspirasjon mellom mediene og høyresiden, som sammen dyttet unge jenter foran seg i en form for kulturkrig der mediene jaktet på unge kvinner med minoritetsbakgrunn som kunne fortelle om ukultur. Det underliggende premisset var at disse konfliktene dermed måtte anses å være konstruerte.

Jeg har svart, som sant var, at jeg bodde på et krisesenter lenge før offentligheten visste hvem jeg var, på rømmen fra vold og lemlestelse, og at den dokumentaren presenterte min virkelighet i Mangfolds-Norge, en dokumentar som ble både frikjent og anerkjent både i retten og i PFU. På tross av det har man fortsatt med å spørre om hva jeg synes om at Frp bruker filmen og andre utsagn som argumenter mot innvandring. Underforstått, når vi ikke er ustabile løgnere slik Morgenbladet og andre har prøvd seg på, så er vi marionetter for høyresiden.

Jeg har oppfattet dette som en oppfordring til å snakke mindre om ukultur og kvinnefiendtlige holdninger, slik at ingen Carl I., Siv eller Sylvi kan bruke den informasjonen vi får frem i lyset. Men har du først rømt fra en stemmeløs verden, gir du ikke så lett fra deg stemmen din, verken til høyresiden eller en paternaliserende venstreside som liksom-empatisk hinter til at du heller bør holde kjeft.

Det er det også Morgenbladet gjør, når de nærmest forsøker å mobbe Amal Aden fra den offentlige debatten. De dokumenterer ikke kritikkverdige forhold hun skal ha begått, men bruker hennes kjønn, bakgrunn og åpenhet mot henne. Litt klasseforakt levert med påtatt medlidenhet, der altså.

Fjerndiagnostiseringen av kvinnelige samfunnsdebattanter er paternaliserende.

Menn blir interessant nok behandlet med en annen respekt. Se på en mannlig samfunnsdebattant som Abid Raja. Han er en rak kritiker av ukultur i muslimske miljøer. Er Morgenbladet bekymret for Rajas sikkerhet? Ikke tilsynelatende. En mann blir ikke så lett fremstilt som et upålitelig viljeløst offer. Det spørs om ikke Morgenbladet er farlig nær kvinneforakten?

Hva med intervjuer av unge homofile som bryter ut av trange kristne miljøer, menn og kvinner som kjemper seg ut av sekter, etc. Seleksjonen for denne saken i Morgenbladet er så smal, og samtidig så bred og meningsløs.

Det er verken modig eller maktkritisk å gå i strupen på Amal Aden og andre kvinner på denne måten som Morgenbladet her har gjort.

Deler av norsk offentlighet lider fortsatt av berøringsangst, og tror at det er kritiske kvinnelige røster med innvandrerbakgrunn som bidrar til stigmatisering og at høyrepopulister vinner terreng. Men etter 16 år i denne debatten tror jeg heller det er unnvikenheten og uredeligheten, her demonstrert av Morgenbladet, som ødelegger og skaper grobunn for en slik utvikling.

Morgenbladet svarer

Utgangspunktet for Morgenbladets artikkel om Amal Aden, var omtalen av henne i Utrop, og alle reaksjonene den vakte. Vi ville undersøke hva dette handlet om, og mesteparten av vår artikkel er en gjennomgang av ulike diskusjoner som har vært rundt Aden de siste årene, fra debattene rundt forholdet mellom fakta og fiksjon i bøkene hennes og oppgjøret mellom henne og Human Rights Service for noen år tilbake, til sakene som har vært fremme de siste ukene.

Jeg er enig med Kadra Yusuf i at vi også burde fulgt opp Bashe Musses uttalelse i vår artikkel om at barn «neppe» giftes bort i Somalia. Og vi burde nok jobbet mer med noen av formuleringene i de avsluttende avsnittene Yusuf siterer fra. Avsnittet om «muntlig, somalisk fortellertradisjon» er ikke avisens mening, men – som det står i artikkelen – en fortolkning gjort av kilder journalistene har snakket med. Det påfølgende avsnittet var ment å beskrive hvor polarisert og tøft ordskiftet om innvandring og integrering er blitt.

Amal Aden har vært og er en viktig stemme i norsk offentlighet. Hun er utvilsomt utsatt for trusler, og det må tas på alvor. Men diskusjonen om fakta og presisjon i integreringsdebatten bør også tas på alvor. Det var det vi ville gjøre med denne artikkelen.

Ivar A. Iversen

Konstituert sjefredaktør i Morgenbladet