Annonse
Den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig har vært sentral i den danske debatten om konkurransesamfunnet. Det evige prestasjonsjaget gjør oss syke, mener Willig.

– Samfunnet gjør oss syke

Ingen vil innrømme at de ikke strekker til, og i stedet for å vende kritikken utover mot samfunnet, vender vi den innover mot oss selv, mener supersosiolog Rasmus Willig.

Annonse
Innenriks

 

– Vi lever i et samfunn som gjør oss syke.

Ordene tilhører den danske sosiologiprofessoren Rasmus Willig, som mandag denne uka var invitert til arbeidslivsdebatt på den skandinaviske velferdskonferansen.

Willig har vært sentral i den danske debatten om konkurransestaten, som han mener har erstattet etterkrigstidens velferdsstat. I konkurransestaten er New Public Management det styrende prinsipp, og det gir seg utslag i at alle kniver mot alle. I likhet med varene på et samlebånd, blir vi hele tida målt og veid, og funnet for lette. Prestasjonsjaget er konstant, og til slutt blir vi syke.

Oppskrift på utbrenthet

– Denne tvangskonkurransen gjør at vi blir stresset, depressive og utbrente. Vi er produksjonsenheter som kan måles, og de som produserer mest, får status. Men de vil fort miste statusen, for ingen holder ut i lengden. Vi har innrettet et samfunn som har mistet sitt formål, fordi målet stadig beveger seg lenger bort fra oss, sier han.

Et annet aspekt ved konkurransestaten, er ifølge Willig at vi blir tause. Ingen vil innrømme at de ikke strekker til, og i stedet for å vende kritikken utover mot samfunnet, vender vi den innover mot oss selv. Resultatet er selvsensur. Kritikkens betingelser undergraves ytterligere ved at ledere oppfatter kritikk fra ansatte som illojalt og en trussel mot virksomheten, konkluderer Willig i boka «Afvæbnet kritik», som kom ut tidligere i år. En av Willigs teorier er at vi har gått fra medbestemmelse til medvirkning, og endt opp med å bli medgjørlige.

– Individualismen er kommet så langt at vi ser det som vår egen feil dersom vi ikke får en ordentlig karriere, selv om ytre, strukturelle forhold er langt mer avgjørende. Det er en direkte, kausal forbindelse mellom målstyring, selvstyring, selvkritikk og selvsensur, som leder til en form for selvbenektelse og benektelse av samfunnets reelle vilkår, sier Willig.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

I kamp mot naturen

Willig tror likevel ikke at konkurransestaten vil overleve seg selv. Årsaken er at den, i likhet med velferdsstaten, hviler på et vekstideal som ikke er bærekraftig i lengden. Han mener vi må forberede oss på overgangen til en annen type stat hvor hensynet til miljøet står i sentrum.

– I løpet av de neste 25 årene vil det ikke være flere fisk igjen i verdenshavene. Vi må spørre oss selv om det er en slik verden vi vil overlevere til neste generasjon.

Problemet er at vi verken tør eller evner å stille det spørsmålet, forklarer Willig. Vi er så fokuserte på å prestere, at vi mister alt annet av syne. Det evige jaget mot målstreken gjør oss rett og slett fartsblinde, mener Willig.

– Både Norge og Danmark lever i fornektelse. Norge som oljeprodusent, og Danmark som oljeforbruker. Vi flykter fra klimakrisen og bruker velstanden vår til å forverre situasjonen. Fra å stå overfor en ideologisk kamp mellom den venstreorienterte velferdsstaten og den høyreorienterte konkurransestaten, står vi nå overfor en kamp mot naturen. Den har vi ikke begynt på, men hvis vi ikke tar oss sammen, vil den ytre naturen vinne over oss, sier Willig.

«New Green Deal»

Han gir fagbevegelsen en sentral plass i klimakampen. Ifølge Willig bør fagforeningene løfte fram det han kaller en «New Green Deal». Navnet spiller på den amerikanske presidenten Franklin D. Roosevelts reformpakke «New Deal» fra 1930-årene.

– En slik avtale gjør det mulig for arbeidsgiver og arbeidstaker å sette seg ned sammen og begynne å snakke om det grønne skiftet og hva som ligger i grønne arbeidsplasser. Det handler ikke kun om industrien, men i høy grad også om landbruket. Vi må finne en annen måte å leve på, men det går ikke så lenge regjeringene våre støtter produksjonen av olje, gass, fisk og gris. Det er den gamle konkurransestatens ideologi som forsøker å klamre seg fast til det siste, men det går ikke i lengden.

– I Norge er fagbevegelsen splittet i spørsmålet om oljeboring i nordområdene, og flere forbund mener det er viktigere å verne om arbeidsplassene. Er det sannsynlig at de vil jobbe fram et slikt grønt skifte?

– Hvis vi tar opp all oljen, er det ikke noen planet tilbake. Det er et naturvitenskapelig faktum og må være et rasjonelt nok argument også for dem. Norge og Danmark er de landene som har best forutsetning for å gå gjennom det grønne skiftet fort fordi vi er rike nasjoner. Derfor er det så merkverdig at ingenting skjer, sier Willig.

Taper mening

Han tror overgangen til et bærekraftig samfunn for mange vil være en lettelse fordi livet i konkurransestaten innebærer et meningstap.

– Det gir mening å få fram fakta og begynne å handle på bakgrunn av det, selv om det betyr tap av arbeidsplasser eller at vi må omskoleres. New Public Management har drevet rovdrift på oss mennesker til det ikke er mer igjen å hente. Et klart bevis på det er at folk blir syke, likesom naturen blir syk av oss. Vi står i et ett-til-ett-forhold mellom det indre i oss selv og den ytre naturen. Før tenkte vi at naturen var noe som eksisterte utenfor oss selv, men nå kommer den tettere på oss, samtidig som vi forsøker å holde den på avstand. Derfor er det behov for et «wake up call».

Annonse