Perler av svin

Etter å ha kjørt innover i Vestfold en halvtimes tid, tar du av og inn på en enda mer landlig vei. Du kjører forbi to hus og inn på en gårdsplass i enden av veien. Omringet av jorder med små, lyserosa, brune og grå griser. Det er en av de første ordentlig kalde dagene. Søla har frosset over natten. Vanndammene er dekket av et tynt lag med is. Frostrøyken siver ut av nesene på de strihårede dyrene.

Border collien Maja hopper over strømgjerdet og inn til grisene. Hun prøver intenst å gjete dem sammen i sirkel, men grisene ser ikke ut til å bry seg. Is sprekker og grisunger grynter. Den første vinteren for alle de små og sannsynligvis den siste.

Les også: "Marit" (50): Søker hjelp fra fremmede på nettet for å klare jula

Ideen som startet det hele

Etter en sped start, har Grøstad gård gått fra å være en vanlig konvensjonell grisegård til å selge anerkjent grisekjøtt over hele landet.

Grisene på Grøstad blir født på gården og får gå sammen med søsknene sine hele livet på gården helt til de til slutt blir fraktet i samme bil til slakteren – naturligvis i den samme flokken.

Gry Beate Knapstad har på seg en tykk dress og kraftige gummistøvler. Hun er grisebonde på Grøstad gård.

– Grisene bodde inne på låven da mannen min, Hans Runar, og jeg først startet opp med gris i 1993. Vi hadde ingen erfaring med husdyr, men ble anbefalt at gris skulle være en ålreit start, forteller Knapstad.

Og slik ble det. Det gamle fjøset ble pusset opp, og 30 purker flyttet inn på låven i hver sin lille bås.

– Det var ikke så trivelig som vi hadde trodd. Det var lov å ha purkene i bitte små båser på den tida. Purkene hadde så vidt nok rom til å spise og legge seg ned. Vi syntes ikke det var noe hyggelig, men vi hadde jo brukt så mye penger på å pusse opp låven.

Hans Runar fikk en idé. Ekteparet slo ut den ene veggen i fjøset og grisene kunne bevege seg ut. Grisebøndene fikk bedre trivsel og grisene fikk mer plass å bevege seg på.

Til tross for at Gry Beate og Hans Runar hadde det bedre med griser som fikk gå friere og at grisene selv så til å være friskere, gikk økonomien nedover. Grisen ble levert til samme fellesslakteri som konvensjonelle griser, mens Grøstad gård hadde ekstra utgifter ved å gi en del av jordbruksarealet til grisene.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

De første produktene

– Fra starten på 2000-tallet var det i tillegg overproduksjon av gris som gjorde at prisene falt kraftig. Vi sto ved et veiskille mellom å slutte helt og skaffe oss nye jobber eller å være kreative og selge grisen på egen hånd.

De gikk for det sistnevnte, og Grøstad gård kunne begynne å selge gris gjennom sitt eget varemerke – Grøstadgris. Privatpersoner kunne kjøpe halv gris rett fra gården, og etter hvert fikk de solgt halv gris til en dagligvarebutikk.

Det gikk oppover med bedriften, men flere utfordringer dukket opp. Flere og flere kunder ville kjøpe bare indrefileter, ytrefileter og andre deler av dyret. Konsekvensen var at mye kjøtt ikke ble brukt. Ekteparet fikk flere kontakter, blant annet noen som kunne hjelpe dem å lage medisterkaker ut av restene. Slik ble det første Grøstad-produktet til.

I 2003 kom neste steg med et samarbeid om et gammelt, egentlig nedlagt, pølsemakeri. Der fikk de flere ansatte med ulike kjøttkunnskaper, og det ble mulig å videreutvikle enda flere produkter. Grøstadgris kunne nå selge både pølser, leverpostei og kokt skinke.

– Vi kunne nå selge inn hele grisen rundt et konsept som var bygget opp av dyrevelferd og matkvalitet, forteller Gry.

Les også: Skilte foreldre i full konflikt om barnefordelingen i jula

Purken Gunda vokste opp blant hundene på gården og har fått en litt annerledes personlighet. Hun trives best for seg selv ute på beite og er veldig snill og rolig. Hun har til og med spilt i en kinofilm, forteller Gry Beate Knapstad. Foto: Siri Øverland Eriksen

Et nytt veiskille

Grisene på gården er delt inn i purkene alene, de helt nyfødte som er kun én til to uker gamle, de på sju uker som snart skal skilles fra moren sin og «tenåringene» som snart skal til slakteren.

Tenåringsgrisene holder seg mest oppe i halmen i dag. De har ikke vært borti at gjørma har frosset før og har ikke helt fått til å gå på det islagte dekket ennå. De tøffeste tør å bevege seg litt utenfor når Gry Beate og daglig leder i Grøstadgris, Trude Viola Antonsen, nærmer seg.

– Det vi ikke var klar over, var at grisene som går ute hele året og bruker mye av muskulaturen sin, også får et mye bedre kjøtt, forteller Gry Beate.

Grøstadgris kom igjen til et veiskille da økologisk landbruk begynte å bli populært i Norge.

– Driften gikk økonomisk dårlig igjen, men vi tenkte at etter vi hadde lagt om til økologisk drift, da kunne si vi: yes, det var løsningen på alle utfordringene vi hadde, og nå vil endelig salget øke.

Men økologisk drift var ingen gullbillett til økt salg.

– Tilbakemeldingene vi fikk, var: Vi har alltid trodd at Grøstadgris var økologisk, vi, for grisene er jo ute. Så lite kunnskap var det rundt temaet i Norge, forteller Gry Beate.

Frigårdsgris

For at en gård skal kunne drive under økologisk godkjente forhold, må ikke dyrene bare ha større plass å gå på. Kraftfôret de spiser, må være økologisk, og jorden de går på, skal heller ikke bære rester av gamle sprøytemidler. Alt av krydder og eventuelle meieriprodukter som brukes i de prosesserte varene, må også være økologisk godkjent.

– Vi er fortsatt ikke helt i mål med alt. Mye har vi fått til, men vi har fortsatt ikke klart å gjøre den kokte skinka helt økologisk. Vi kunne fått dispensasjon for fosfatet og fått muligheten til å kalle skinken økologisk, men vi vil ikke ta snarveier. Enten gjør vi det ordentlig eller så lar vi det være, forteller Trude.

Det er stor forskjell på kravene som står til vanlig konvensjonell gris, økologisk gris og frilandsgrisen til Grøstadgris. Konvensjonell svinedrift kan ha nesten to slaktegriser per kvadratmeter. Økologisk gris krever litt mer plass i tillegg til luftegård og tilgang på dagslys. Frilandsgrisene, derimot, skal minimum ha 200 kvadratmeter per slaktegris utendørs i tillegg til varmehytter, halm, rent vann og fôr. Blir jorden for opptråkket og sølete der frilandsgrisen går, skal innhegningen flyttes til et tørrere område.

– Nå som konseptet har vokst, har vi knyttet til oss flere gårder som produserer på samme måte som vi gjør. Vi samarbeider med fem gårder som fôrer opp under vårt konsept. En i Bø, en i Kvelde, en i Hølen i Akershus og Kirkenær i Hedmark, forteller Trude.

Les også: Gir bort søppel i julegave til barn

Mistet mannen

Pølsemakeriet var ikke så gunstig i lengden. Dessuten lå det langt fra gården, og Gry Beate og Hans Runar måtte dra langt for pakke pølser. I 2011 la de ned pølsemakeriet og begynte heller å leie heller ut selve produksjonen. Nå kan de konsentrere seg fullt og helt om grisene på gården, uten å måtte pakke pølser i tillegg.

– Vi fikk en bedre hverdag. Og mer forutsigbarhet i pris da vi slapp å måtte ta forbehold om sykdom blant ansatte og feil på maskiner, forteller Gry.

Året etter ble Trude ansatt på salg. Men så skjedde noe dramatisk.

– Hans-Runar døde i 2013 av et hjerteinfarkt på sykkeltur. Da tenkte jeg at dette går jo ikke uten ham. Men med mye hjelp fra Trude, så klarte vi oss, og nå eier Norgesgruppen oss 49 prosent. Rett og slett for å ha en sterk aktør i ryggen, forteller Gry Beate.

Hun må fylle på med kraftfôr til de minste grisene som fortsatt går sammen med moren sin. Traktoren buldrer inn på låven. Gry fester en stor sekk med flere kilo kraftfôr i gaffelen foran.

– Vi vil helst ha så mye norskprodusert kraftfôr som mulig, men det strekker ikke til hele året. Vi vil også at grisen spiser det samme kraftfôret hele livet, slik at det ikke gjør noe at grisungene stjeler litt mat fra moren sin – det er nettopp det de skal spise resten av livet uansett.

Gry åpner ventilen på posen som slår ut en masse pellets ned i fôrtanken. Grisene samler seg omkring henne – de forstår det kommer påfyll av mat. Border collien har også kommet bort for å se og ligger på vakt foran grisene.

– I tillegg spiser de en del grovere fôr i form av hva de finner ute på beite. Om sommeren finner de røtter, gress og blomster og på vinteren får de gressballer. De spiser i hovedsak kraftfôr, men litt ekstra, forteller Gry videre.

Les også: Julemat er ikke for hunder

Skal være vanskelig å få tak i

Gry klapper kjærlig på ei av de store purkene. Støv fra pelsen flyr opp som en sky og driver vekk i luften. Purka grynter litt og setter snuta ned mot jordet igjen.

– Det er faktisk en del studenter som ser ut til å kjøpe kjøttet vårt. Før var det mer eldre mennesker og de kanskje litt mer alternative. Nå er det alle mulige folk.

Grisungene trasker rundt på jordet. Spiser litt av det nye kraftfôret. Gnager litt på gummistøvlene til Gry.

Trude og Gry Beate vil at ribba fra Grøstadgris skal være et knapphetsprodukt. Det er damene selv som gir butikkene tilbud om hvor mye ribbe de kan få selge. Butikkene setter kundene opp på lister, som fyller seg raskt opp. Det er flere butikker som ikke engang legger ribba ut i butikken, men har den bak på kjøla til det kommer kunder og spør etter den.

– Er det noe vi ikke kunne brydd oss mindre om, så er det etterspørselen etter den ribba. Den skal være litt eksklusiv, og det skal være vanskelig å få tak i den. Vi har solgt ribba lenge før vi begynner å skjære i den, forteller Trude.

Etterlyser konkurrenter

I 2017 har Grøstadgris fortsatt ingen de ser på som fullverdige konkurrenter.

– Vi har ingen konkurrenter, for det er ingen som selger økologisk gris på samme vis som oss. Det er noen som selger hel og halv gris – slik som Grøstad en gang gjorde. Men det er ingen med økologisk gris som kan si de har fulgt dem hele livet deres og latt dem vandre ute slik som hos oss.

Med flere konkurrenter på samme felt vil det bli enklere å øke bevisstheten til forbrukeren, mener Trude og Gry Beate. De vil formidle til kunden at det er stor forskjell på hva som kreves for å være en økologisk gris og hva som kreves for å være en Grøstad-gris.

– De fleste forbrukere vil jo også ha så billig mat som mulig og bryr seg ikke om hvor maten kommer fra, sier Gry.

– Vi vil gjerne ha en konkurrent. Bring it on, sier Trude entusiastisk.

De forklarer at ikke alle grisebøndene i Norge kunne holdt på slik som de gjør på Grøstad hvis de skulle dekket dagens etterspørsel.

Sola begynner å gå ned bak trærne rundt gården. Maja trekker inn i hovedhuset for natten, Gry Beate er på vei til å gjøre det samme. Grisene, derimot, skal tusle ute noen timer til. Rote litt i den frosne jorda etter røtter, erte litt på hverandre, før de etter hvert klumper seg sammen inne i varmehyttene for natten.

Les også: Hjemmejul? Nei takk!

Grisehold på Grøstad

* Frilandsgrisene skal ha 2–500 kvadratmeter hver. Konvensjonelle griser kan ha ned til 1,8 kvadratmeter hver, og det stilles ingen krav om at de skal være ute.

* Grøstad-grisene slaktes etter seks-sju måneder. Det er de største som plukkes ut til slakt.

* Slakter i utgangspunktet én gang i uka, men samles ekstra rundt høytider påske og jul.

* Slaktes rundt 30 hver gang, men sammen med de andre gårdene.