Innenriks

Per, mannen som elsket livet

En bærevegg ramlet ut av det norske hus. En stjerne i fornuftens tjeneste, er sluknet, skriver Dagsavisens Lars West Johnsen.

Samfunnet var hans pasient. Hele landet hans pult, og mediene hans konsultasjonsrom. Som vår kollektive fastlege har han snakket i store, men vakre bokstaver, gjerne i krigstyper, om helsa vår. Om sammenhengene mellom samfunn og kropp. I en tid der klokka går stadig fortere, der kravene til livet hele tida blir større, forventningene om det perfekte er intuitive og døden en abstrakt, fjern utenkelighet, har han stilt seg myndig i veien og bedt oss om å tenke oss om. Like på tvers som hans varemerke, den lille, pertentlige sløyfa han alltid bar i halsen, har han stilt seg. Og så har han stilt spørsmålet: Hvor er dere på vei nå da, nordmenn?

Og for dette spørsmålet til oss alle, til våre politikere og ledere, leger og helsearbeidere, journalister og reklamefolk, om å se og reflektere over den usynlige kursen et samfunn tar, for denne folkefiendske ureddheten, skal han bli husket lenge i det norske huset.

I Dagsavisen har vi egentlig alltid hatt en spalte som heter «I nyhetene». Ett av de klassiske spørsmålene lyder «Hvem ville du helst stått fast i heisen med?». Da Per Fugelli var gjest i spalten, svarte han Fremskrittspartiets ytre høyre-mann Christian Tybring-Gjedde: «Så kunne jeg gitt ham juling». Akkurat sånn var Per Fugelli. Leken, tøff og livredd for å kjede noen. Som journalist var det en fest å møte han. Han var det vi kaller en sitatmaskin.

Nå er han ikke lenger i stand til å slå fra seg, men han hamret fornuft og ydmykhet inn i det norske folk. Som med en nesten sadomasochistisk tilfredsstillelse tok imot hans verbale juling. Han var en elsket og populær refser. Vi så så godt poengene hans, selv om vi ikke tok til oss alt han sa. Gjennom sine spissformuleringer lærte han oss verdien av å være privilegerte. Han kjempet mot moralisme og røykelov, mot kroppspress og innvandringsfiendtlighet, mot konkurransehysteriet og at alt og alle skulle være «best», som samfunnsmedisiner sov han aldri, han diagnostiserte oss som samfunn. Og friskmeldte oss aldri. Mer om det seinere.

Snart 15 år er gått siden KrFs helseminister Dagfinn Høybråten trumfet gjennom røykeloven i Stortinget. Sosialmedisiner Fugelli var blant dem som hyttet heftigst med neven mot loven og Høybråten. Frelsesminister, kalte han helseministeren. Og han hadde vel så mye edder og galle å gulpe opp i retning Helsedirektoratet, som kjørte nasjonale antirøykekampanjer der røykerne ble framstilt som viljeløse tapere. Gro Harlem Brundtland sammenlignet røyking med barnemishandling og Fugelli klistret merkelappen «helsefundamentalist» på henne. Fugelli reagerte på det han kalte livsstilsrasisme og terrorkampanjer. Poenget hans var at Norge etter endelig å ha kastet av seg århundrers åk av pietisme og kristenfundamentalisme, hadde fått en ny formanende, disiplinerende og dømmende kraft i samfunnet. Han kalte dem bare moralister i hvitt. Helse var blitt den nye religionen. Den nye kilden til dårlig samvittighet. Helsefarlig dårlig samvittighet: «De sier at hvis du følger riktig livsstil så blir du frisk, da får du helse. Hvis du ikke gjør det, blir du syk. Det som i gamle dager het å komme til helvete», sa professoren.

Røykeloven var Fugellis glansnummer og hans store inntreden på den offentlige arenaen. Men Fugelli var stor nok til å innrømme at han også beundret Høybråten. Ti år etter den omstridte loven, spurte jeg Fugelli i et intervju om hva han da syntes om livsstilsmoralisten Høybråtens verk. Den da nylig lungekreftopererte, tidligere røykeren dro på det: «Jeg skulle ønske meg kloner av Høybråten i politikken. I den forstand at du finner deg en sak, du er sikker på den, og du stjeler deg mot til å slåss for den – og det gjorde han. Det er faen ta meg et ganske ensomt eksempel i nyere politisk historie, og det skal han ha respekt for. Høybråten ville noe. Han hadde mot.»

«På tvers» var tittelen på et portrett jeg skrev av han i 2003, etter tversoversløyfa og ikke minst hans legning. Den gang møttes vi på Café Abel ved universitetet på Blindern, stedet der han var professor i sosialmedisin de siste 35 årene. Fugelli bestilte grillpølse og pommes frites. Og et glass sitronbrus. En kokett kommentar til livsstilshysteriet som den gang var i ferd med å bre seg. Men også et uttrykk for hvem han var. Fugelli bodde på Tøyen og spiste grillpølse.

Rett før jul i 2012 traff jeg han for andre gang til et såkalt portrettintervju. Han satt avmagret på et gult værelse på Ullevål universitetssykehus. Det hadde bare gått dager etter operasjonen der de hadde knekt til side ribbeina hans og opererte ut to svulster i lungen. Hvis jeg var redd for at den kraftfulle, dirrende kloke mannen fra ni år tilbake hadde visnet bak diagnosen, tok jeg sørgelig feil. Her var det liv nok til nye tiår og til å svinge med knyttneven mot Jens Stoltenberg, mot sytende, strebende nordmenn, mot kirka og mot apatien, mot rasismen. Han fikk nesten fem år til med liv, kamp, nye bøker, utallige avisartikler og utmerkelser. Fritt ords pris fra 2013 var hans viktigste anerkjennelse.

Høsten 2010 var han på turne med boka «Døden – skal vi danse». En bok han hadde jobbet med i fire år før hans egen kreftdiagnose ga den en aktualitet selv den mest kyniske markedsfører kviet seg for å bruke. Han foreleste om døden og han ga sine tilhørere noen lyspunkter i møtet med den. «Døden er livets drivstoff», sa han og minnet forsamlingen på at det meste blir kjedelig i lengden: «Tenk deg at du skal leve i 42.000 år. Jeg spiste veldig god fiskesuppe i dag, men å spise det i 42.000 år?», sa han typisk. Spissformulert, men klokt og pedagogisk. Akkurat slik vi trenger å høre det, for ingen av oss er veldig glad i tanken om den evige søvnen.

Etter at pølsene var fortært og sitronbrusens bobler elegant rapet ut på Café Abel, spurte jeg ham om han ville friskmelde Norge. Og svaret hans, som jeg så godt som kan sitere ordrett den dag i dag, har siden blitt med meg, som en påminnelse om hvor sykt heldig jeg er som lite menneske i Norge i vår tid: «Ja ... ikke bare friskmelder jeg Norge. Hver eneste morgen bør vi synge gledessalmer til vår herre, til Gerhardsen, til oljen i Nordsjøen som har gitt oss et land å bo i som langt på vei har alle de kvaliteter som skal til for å ha et godt liv og god helse. Vi er avsindig heldige i dette landet. Og hver jævla dag burde vi prise oss lykkelige over at vi har et land å overføre til barna og barnebarna våre som er så løfterikt, så trygt, rettferdig og trivelig å bo i».

Så avsluttet professoren: «Dette føler jeg at det er utrolig viktig å få satt to streker under: Diagnosen på Norge er hipp hurra.»

Ved siden av senga på Ullevål i 2012 sto «kameraten», som han kalte den, dryppstativet med morfin. «Men jeg er jo medisinmann sjøl og realist. Jeg er veldig glad for at det blir en ny mulighet for et år eller to eller tre med brukbart liv. Jeg vet at med tykktarmskreft først, og så med spredning til begge lungene, er det sannsynlig at jeg dør i løpet av få år, men jeg blir jo jævla glad. For det er mer enn godt nok, ikke sant? Når du er glad i livet og føler at du har mye mening og tenning, er det å få noen år til nam-nam».

Nå er livets godtepose tømt, Per, ikke mer nam-nam. Men takk for alt. Jeg vet jeg snakker for mange.

Mer fra Dagsavisen