Stemmen fra Kiev

Hvem: Olav Viksmo-Slettan (52)

Hva: Programleder og reporter i NRK.

Hvorfor: Kommenterer den internasjonale Melodi Grand Prix-finalen (MGP) for åttende gang. Torsdag skal Norge i ilden i semifinalen.

Går Norge videre fra semifinalen?

– Vi har en flott poplåt som framføres av steindyktige folk, så vi har alle trua på dette.

Påvirker det jobben du skal gjøre om Norge ryker?

– Det er leit om vi ikke går til finalen. Det blir unektelig litt mindre spennende da. Men når det er sagt, forbereder jeg meg bare videre som vanlig.

Hvor mange timer tilbringer du i kommentatorboksen i løpet av uka?

– Denne siste uka sitter jeg i hvert fall 10–12 timer i selve boksen hver dag. Det er trangt og klamt, men det gjør meg ikke så mye. Det er bedre å sitte der enn nede i et overfylt og støyende pressesenter.

For oss som sitter hjemme høres du ut som et Melodi Grand Prix-orakel. Hvordan forbereder du deg?

– Jeg er ikke noe orakel, men har lært en del med åra. Ikke minst de virkelige ekspertene, og de finner du blant tusenvis av Eurovision-fans. Løsninga for meg er bare å jobbe mye i forkant av sendingene. Når ballet er over har jeg skrevet rundt 140 tettpakkede sider med tekst og kjøreplan.

Hvor mange ganger har du hørt årets deltakerlåter?

– Etter alle forberedelsene hjemme, og prøver og sendinger her nede, vil jeg tro jeg har hørt hver låt flere titalls ganger. Det hender at jeg av og til drømmer om låtene. De drømmene er ikke alltid like gode, he-he.

Hva er din egen favorittsjanger?

– Jeg elsker metall! Jo tyngre, jo bedre. Og jeg har alltid et bilde av mine venner i Dimmu Borgir hengende i kommentatorboksen.

Er det noen artister tv-seerne absolutt bør få med seg?

– Jeg tror det blir god stemning når Romania drar i gang «Yodel it!». Det er blanding av jodling og rap.

Du har gjort dette siden 2010. Du går ikke lei?

– Hvis du spør meg rett etter hver finale, er nok svaret et litt slitent «ja». Det går i ett med prøver og sendinger i en god uke. Men etter noen dager med hvile og litt heavy metal i øra, så er det glemt.

Så hvor lenge skal du holde på i denne jobben?

– Det vet jeg ærlig talt ikke, men det hadde jo vært artig å få kommentere på hjemmebane en gang til.

Hva gjør deg lykkelig?

– En solid dose tung metall i øret. At Viking og Leeds vinner. Men aller mest at alle rundt meg har det godt.

Hvem var din barndomshelt?

– Jeg hadde mange. Leeds-legenden Billy Bremner var en stor inspirasjonskilde for en liten, bleik og rødhåret lilleputtspiller. Jeg var forresten elendig på fotballbanen, i hvert fall helt til at jeg vokste en halvmeter, fikk astmamedisiner og et snev av ballfølelse i voksen alder. Hverdagshelten min var Kjell Olsen, en venn av familien som kjørte lastebil og showel. En veldig bra mann!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for?

– Folks rett til å være seg selv, uavhengig av sosiale klasser, politiske overbevisninger, hudfarge, landegrenser og seksuell legning. Jeg er så heldig at jeg kan ta disse rettighetene for gitt, og vil så inderlig at alle andre også skal kunne gjøre det.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– En heismontør, skulle jeg mene.