Ring 35998487 for Sputnik-truse!

Hvem: Knut T. «Sputnik» Storbukås (73)

Hva: «Årets artist i Norge» i 1990. Turnerer fortsatt, men har ikke gitt ut noe siden et samlealbum i 2009.

Aktuell: Gjør et slags Oslo-comeback og spiller på Krøsset 30. april.

(Ringer mobilen til Sputnik)

– Hei!

Å, nå var jeg så spent på om du skulle si Knut eller Sputnik da du svarte. Men så sa du bare hei. Hva foretrekker du?

– Kall meg Sputnik, det gjør resten av verden.

Ok, Sputnik. Jeg husker mamma spilte «Skilles Johanne» på vårt 80-tallsblå kjøkken til kassetten gikk i krøll. Men hva driver du med nå?

– Jeg kom nettopp hjem fra Thailand. Der har jeg spilt på Lindas Restaurant i to måneder, det har jeg gjort de siste 10 vintrene. I helga spilte jeg på pub i Kongsberg, og til lørdagen skal jeg spille for et nyforelska ektepar på 30 år. Og jeg elsker å spille på sjukeheimer i Oslo. Der er det så lite fyll.

Er det mye fyll ellers?

– Ja, folk blir kanonfulle. Hadde du vært i Kongsberg i helga hadde du blitt spydd på.

Hva sa du nå?

– Spydd på! Selv har jeg ikke smakt en dråpe på 30 år.

Så du lever sunt?

– Ja, jeg sykler to mil hver morra. Akkurat nå har jeg parkert sykkelen langs en veikant mens jeg snakker med deg. Her er det strålende sol og ni grader. Og så kliner jeg hver dag. Vel, ikke hver dag nå lenger da, for kjerringa er blitt for gammel.

Ja, du og Vivian har jo vært gift lenge. Hva er hemmeligheten?

– Jo, det skal jeg si deg. Du må kysse og kline hver dag. Det kan du si til mannen din! Da kommer det til å vare livet ut.

Hehe, det skal jeg. Men du, vi kommer ikke unna Sputniktrusa. Hva er egentlig greia med den?

– På Lindas restaurant har vi auksjon på den trusa, og folk betaler glatt 10.000 baht. Alle pengene går til barnehjemmet vi driver i Thailand. Men du tenkte kanskje på historien bak?

Ja?

– Det var i Trondheim på 80-tallet. Etter konserten ropte jeg fra scena at vi solgte lightere, penner, T-skjorter og capser. Og så truser. Det var jo tull, da. Men der sto plutselig 300 menn i kø for å kjøpe. Så da var det hjem og skaffe truser til neste konsert. 500 stykk. Det ble tomt hver gang.

Er det mulig å få kjøpt ei truse fremdeles?

– Jada. Det er bare å ringe privaten til Vivian, det. 35 99 84 87.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det spørsmålet stilte Kåre Willoch meg en gang.

Jøss, Kåre Willoch. Hvilken anledning var dette?

– Aschehougs hagefest. Svaret er Smørbukk. Eneste boka jeg har lest.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Hva gjør du når du skeier ut?

– Det har jeg ikke tid til. Enten jobber jeg, ellers så skriver jeg autografer. Den jobben ga jeg forresten til Høiby, han var med meg og spelte i Finnmark. Jeg var så lei av å skrive på puppene til folk.

Er det noe du angrer på?

– Det er at jeg har jobba så jævlig mye. Jeg har arbeidet bort hele livet. På 60-tallet kjørte jeg brøytebil dag og natt, uten mat og søvn på ei uke.

Ei uke?

– Ja, i gamle dager snødde det i ett sett.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Deg.

Meg? Hva skulle vi snakket om?

– Ja, kan du skjønne det. Jeg måtte ha klemt litt på deg, da.

Og det kan jeg skrive i avisa?

– Ja, ja, ja.