Annonse
Ingrid Olava.

Poetisk og rasende

Ingrid Olava - nå på norsk.

Annonse
Navn i nyhetene

 

Hvem: Ingrid Olava (35)

Hva/hvorfor: Har hatt 10-årsjubileum som artist, og slapp nylig en EP der to av tre låter er på norsk.

 

Hvorfor ventet du så lenge med å synge på norsk?

– Jeg ventet ikke bevisst. Da jeg ble bedt om å skrive en norskspråklig låt til avslutningsscenen i en film, fikk jeg et lite dytt som gjorde at jeg falt gjennom døra inn til morsmålet. Jeg skal nok fortsette å synge på begge språk, men akkurat nå er jeg så nysgjerrig på dette norske tekstuniverset at jeg forsker mest på det. Konsertene mine rommer nå både engelsk, norsk, svensk og av og til fransk! Det er litt gøy.

Hva er den største utfordringen med å lage låter på norsk fremfor engelsk?

– Jeg har jo tenkt og prata og drømt på norsk i hele mitt liv. Det gøye og vanskelige er jo at det poetiske universet utvider seg, det blir mer å holde styr på. Fordi jeg har bedre oversikt over språket, blir det flere mulige innfallsvinkler. På min nye EP er tittelsporet «Hekt» nærmest som et dikt, nesten bare bilder, mens «Ugjenkjennelig» er en rasende, helt direkte tordentale. Jeg blir veldig glad av å kunne gjøre begge deler og likevel føle at det henger sammen på et vis.

Blir ditt neste album på norsk eller engelsk?

– Hah! Vi får se. Akkurat nå lener jeg meg mot norsken, men vi får se hva som dukker opp.

Du har spilt i både «Oslo 31. august» og «Varg Veum: Kalde hjerter». Er det noen nye filmroller på trappene?

– Ja! 27. januar skal filmen «The Rules For Everything» ha premiere, Kim Hiorthøys spillefilmdebut som regissør. Jeg spiller læreren til den 10 år gamle hovedrollen. Helt siden jeg var liten Motorpsycho-fan på nittitallet har jeg vært enorm fan av Kim, så det var utrolig stas å få være med.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Hjelp! Velger folk virkelig én? Det virker litt kokos. Jeg velger den boka som har betydd mest for meg den siste måneden: Avdeling for grublerier av Jenny Offill. Originalt og vondt og morsomt om det helt vanlige.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å skrive en sang jeg liker. Å lage mat til folk jeg er glad i. Å få følelsen av at noen trenger meg.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Skal man si sånt til avisen, da? Vel, jeg prater for eksempel fælt når jeg blir nervøs, og sier klønete ting. Jeg kan være flau i dagevis når jeg har sagt noe idiotisk. Det er ganske selvhøytidelig, egentlig. Og det er så klart mye mer og langt verre ting. Men det får være grenser for utlevering.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller imot?

– Sist jeg gikk i demonstrasjonstog var for retten til selvbestemt abort. Ingen tar lett på det. Ingen synes det er optimalt. Men herregud, godta det som et nødvendig onde, alternativet finnes ikke. Jeg blir skikkelig rasende av ideer om moral som er blinde for den menneskelige erfaring.

Er det noe du angrer på?

– Ja. Masse. Det er blitt en sykdom i samfunnet vårt, at alle på død og liv skal stå hundre prosent for alt de har gjort. Jeg vil gjerne kunne si: Unnskyld. Der bomma jeg.

Hvem ville du stått fast i heisen med?

– Michelle Obama. Talen hennes i New Hampshire forrige uke er noe av det mest naturlig troverdige og mektige jeg har sett. Hun ferdigsnakka Trump, på en måte. Det gjenstår jo å se hvordan amerikanerne faktisk velger, men jeg merket at min generelle uro sank betraktelig etter å ha lyttet til den talen.

Annonse