Annonse

Norges beste band

Jon Ivar Kollbotn i Major Parkinson er svært fornøyd med ny plate.

Annonse
Navn i nyhetene

 

Hvem: Jon Ivar Kollbotn (36)

Hva: Vokalist i Major Parkinson.

Hvorfor: Major Parkinson er aktuell med ny plate, «Blackbox».

Gratulerer med strålende ny plate! Den har gått på repeat for min del de siste ukene. Blackbox er bandets fjerde plate siden 2008, og kanskje også den beste så langt?

– Oi, takk så mye. Det er litt vanskelig å rangere, men jeg er svært fornøyd med denne platen. Den er et lite steg opp fra Twilight Cinema etter min mening. Føler vi er på en slags kreativ peak her og krysser fingrene for at denne positive energien ikke avtar på neste plate. Hvem vet, man eldes fort.

Da jeg etter den første platen deres skulle forsøke å beskrive Major Parkinson for en kompis, sa jeg at dere hørtes ut som en blanding av Split Enz før de ble en streit popband, og Mr Bungle. Hvordan vil du beskrive musikken deres?

– Zappa sa angivelig at «Writing about music is like dancing about architecture». Jeg sliter alltid med å beskrive musikken vår, jeg føler det er noe nostalgisk over det hele, men også et forsøk på å bryte ut av akkurat denne nostalgien, å strekke seg etter noe mørkt og uhåndgripelig der fremme. Jeg elsker å bryte med konvensjoner, sprenge rammer, utforske nye sinnsstemninger, bevege meg lenger og lenger inn i ulendt terreng for så å kunne løpe barbent over myren og bare slippe barnet fri. Låtene er med andre ord et forsøk på å mane frem sinnstilstander der det litterære kommer til kort. Noen har tidligere påstått at musikken vår er Stockholm-syndromet i musikalsk format, at lytteren befinner seg i en slags morbid unntakstilstand allerede ved første anslag. Dette forårsaker senere at de utvikler en sympati med denne morbiditeten, noe som videre gir forløsningen i pop-elementene enda mer styrke. Jeg velger å ikke ta stilling til denne tesen, men jeg tror det ligger noe i det, noe latent, en slags desperasjon som alltid er på kollisjonskurs med egne premisser, så får det være opp til lytteren hva de legger i det. Var det ikke Bob Dylan som sa «Call me any name you like, I will never deny it»? Jeg tar den billige løsningen her og lener meg på disse to sitatene så slipper jeg å dumme meg ut.

Hvem er dine musikalske helter?

– Det må vel uten tvil være det britiske bandet Cardiacs. Jeg har sondert mange mørke avkroker av musikkhistorien på slump, men aldri har jeg snublet inn i en mer altoppslukende tsunami av geniale melodier, brutale riff fra avgrunnen og skamløse taktskifter. Dette bandet var så totalt idiosynkratisk og fandenivoldsk på 80- og 90-tallet at de totalt unndro seg enhver form for generisk stigma, som en eller annen antropomorf skapning fra en saga litteraturhistorien glemte å kanonisere. De var pop, punk, prog, klassisk, cinematisk apokalyptisk salsa, feelgood, middelaldersk og barokk på en og samme tid. Og dette uten at det virket påtatt. Platene ble mikset på et absolutt lavbudsjett og de ville la lytterene selv lete etter gullet langt der inne. De ville til enhver pris ikke innsmigre seg i øregangene med tidsriktige choruseffekter og skjønnmale. De ville formidle noe umiddelbart og komplekst. Skulle du likevel ta deg tiden til å se gjennom backkatalogen deres, vil jeg anbefale å starte med «Sing to God». Der vil du allerede på «Eden on The Air» se noen uregelmessige blinkende lys i enden av tunnelen før «Eat it up Worms» tar deg videre med på ferden. Følg dette lyset. Livet ditt vil aldri bli det samme.

Det har slått meg at en rekke norske band som omtrent ikke omtales i norsk presse, gjør det bra i diverse utland. Er det betegnende for Major Parkinson også?

– Vi har en relativt stor fanbase i utlandet. Eller, det er vanskelig å kalle det en base, siden den er spredt utover hele verden og ganske uoversiktlig. For det meste i USA, England og Tyskland, men også en del i Frankrike, Russland og Singapore (av alle plasser). Det er ikke resultat av en bevisst strategi, folk har heller oppdaget oss via internettelegrafen og sosiale medier. Det er en uoversiktlig og merkelig verden.

«Stammen i bandet er fra Odda og Hardanger», står det å lese på Wikipedia. Tror du det kan være med og forklare hvorfor Major Parkinson ikke er mer kjent i Norge, til tross for at dere, etter min oppfatning, er Norges beste band?

– Jo, takk for dette. Kjenner jeg rødmet litt nå. Jeg tror nok forklaringen er litt mer sammensatt enn dette med geografisk plassering. Mye av nøkkelen til kommersiell suksess tror jeg har med timing og flaks å gjøre. Mange som jobber i musikkbransjen er opptatt av hva som gir gjenklang i samtiden. Jeg dømmer de ikke, man må jo ha mat på bordet. Noen artister treffer denne profilen veldig godt og de lever bra. De får en buzz i media etterfulgt av noen lukrative festivaljobber, men så stilner det fordi trender forandrer seg i et raskere tempo enn det artister klarer å holde tritt med. Personlig så trives jeg best litt på utsiden av det kjøret der. Jeg sier ikke at vi er så mye bedre enn alle andre, men jeg tror vi navigerer ut fra litt andre koordinater. Om noen vil ha oss opp og frem takker jeg gjerne ja til en hjelpende hånd, men det er ikke livsviktig. Trender kommer og går, men musikken er der jo fortsatt og det vil den alltid være. Nå høres jeg litt ut som særingen i klassen som vil slippe å være med i russerevyen, men jeg er fornøyd med å lage musikk og spille for de som orker å høre på. Kanskje jeg begynner å bli gammel. Jeg vet ikke...

Nylig spilte dere på Vulkan Arena i Oslo med hele 12 personer på scenen på det meste. Det er kanskje betegnende for bandets musikalske ambisjoner? Symfoniorkester neste?

– Haha! Ja!! Det virker som vi bare blir mer og mer pompøse. Og symfoniorkester! Hallelujah! Du hører et knappenålshode treffe gulvet da du tror applausen skal komme; andakten, forventningene, eksklusiviteten, det luksuriøse, den subtile vemodigheten, parfyme av lavender, pudder av elfenben, rød løper mellom kastanjetrær i høstbrisen. Filharmonien, frelsere som graver ut kontemplative rom i samfunnsstøyen, kirken av lydbølger som transcenderer kulturell entropi i støyet fra sosiale medier og tafatte playlister. Hvem vil vel ikke stupe inn i denne stillferdige andakt med hele sitt vesen og svinne hen i evinnelige fuger og crescendoer i polyfoniens utopiske vesen? Gud hjelpe meg vel!  «Requiem 2» og «Zarathustra on ice». Det blir dobbeltplate her. He he. Neida, jeg er en ydmyk vestlending med teft for minimalisme. Neste plate blir bare meg og kassegitar. Mer TONO-inntekter, mindre logistikk.

Hvor går veien videre for bandet? Blir det flere konserter innen- og utenlands med det første? Neste plate er det vel altfor tidlig å begynne å lengte etter?

– Det foreligger i skrivende stund ingen fastsatte spillejobber, men vi har fått en del tilbud både innen- og utenlands som vi holder på å forhandle frem. Vi lekker ut ting så snart de er i boks. Når det gjelder neste plate, så er vi i gang med grovskissene allerede, men det er langt å gå til Royal Albert Hall.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Brødrene løvehjerte av Astrid Lindgren. De kan prøve å bygge det høyeste boktårnet av prouster og joycer der opp på humanistisk fakultet, men de vil fortsatt aldri nå Lindgren opp til knærne. Denne boken hakker bort isen fra hjertet, lag for lag. Mulig jeg er veldig subjektiv og utbasunerende her, men hvorfor Astrid Lindgren aldri fikk nobelprisen i litteratur er for meg helt ubegripelig.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å lage noe av ingenting og etterpå føle at dette «noe» alltid har vært der. Det blir så taktilt og du føler det mot fingerspissene. Du er forelsket, men vet ikke i hva. Det er vakkert

Hvem var din barndomshelt?

– Michael Jackson var min store barndomshelt. Både før og etter jernteppets fall var rommet mitt skamløst tapetsert med denne uvirkelige skapningen. Han prydet veggen mellom skråvinduene i alle slags positurer og jeg hadde en kassettspiller som slo seg automatisk på og spilte låten «Jam» hver gang du skrudde på lyset. Dette utløste både skremsel og beundring hos mine venner og pårørende. «Off The Wall», «Thriller», «Bad», «Dangerous», og selvsagt alt av Jackson Five, inkludert obskure bootlegs - jeg hadde alt. Jeg ville bli Michael Jackson. Jeg var besatt, kledde meg opp i M. J.-klær, arrangerte lyttekvelder med kompiser, lagde M. J.-radioprogram med fiktive reklamesnutter for Pepsi. Jeg prøvde til og med å lage oksygentelt av flisede sponplater og cellofan, astronautdrakt og jetpack, som den fra «Live in Bucuresti 1992», bare med kjipere tekstiler og uten teknisk kompetanse. Jeg anskaffet meg bodysuit i gull som jeg visste han ville ha på seg under konserten i Oslo Spektrum samme året, og til tider gikk det så langt at jeg konstant trakk inn neseborene over lengre tid for at nesen skulle bli smalere. Overgangen til ungdomskolen, med Nirvana og hullete dongeribukser var med andre ord ganske så merkbar.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Det jeg misliker mest med meg selv er det fysiologiske faktum at jeg, som andre mennesker, stadig blir eldre, og før eller siden kommer anatomien min til å bukke under for døden i et møte med det absolutte nullpunkt. Dette er et karaktertrekk hos meg som jeg finner høyst usjarmerende. Ellers er jeg ganske rotete av natur.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Når jeg virkelig skeier ut, er jeg totalt hengitt til nåtiden, ingenting er meta, jeg er ikke selvbevisst. I dette øyeblikket er jeg totalt inne i det. Dette forekommer ofte når jeg står på scenen. Jeg tror det har en sammenheng med barndommen. Når jeg var liten, pleide jeg å tegne en usynlig sirkel rundt meg selv. Når noen kom innenfor denne så sa jeg: «Ikke ta tenken min». Det er noe med selvbevisstheten andre gir meg når de kommer for nærme som ødelegger flowen. I det øyeblikket jeg sier «Don’t kill my vibe» er jeg altså tilbake i metaland. Det blir ikke mer Catch-22 enn dette. Når jeg skeier ut er jeg med andre ord ikke bevisst over dette paradokset. Det er vanskelig å bli voksen, med andre ord.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– All form for totalitær tenkning. Det er helt meningsløst og ødelegger den gode stemningen.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer ikke på så veldig mye. Jeg føler at anger er litt som å tenke på fremtiden i hypoteser. Alt dette «Hva om...» er jo ikke reelt og det tar vekk mye av gleden ved det vakre som skjer akkurat her og nå. Nå er undervurdert.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Hadde jeg stått fast i en heis og det var en overhengende frykt for oksygenmangel, at vaieren skulle ryke eller at det skulle forekomme et klaustrofobisk anfall, ville jeg helst ikke ha dratt tilbake til fortiden, til dette intervjuet for å (rent hypotetisk) ta med en annen levende person i dragsuget. Jeg vill forblitt der i heisen, alene, i den hypotetiske nåtid og sluppet å påføre noen andre unødvendig risiko. Om jeg derimot kunne ha valgt en allerede avdød person, ville jeg sikkert ha valgt Lenin siden han er balsamert og trygt bevart under pleksiglass, eller en nedfryst Ted Williams (baseballspiller). Disse stivnede kreaturene kunne for en stund være kjekt å bruke tiden på å utforske. En haug med jord eller aske hadde ikke tilført situasjonen noe som helst.

Annonse