Annonse
Ingeborg Senneset.

Gutter får også anoreksi

– Årevis med bilder av perfekte mennesker kan berede grunnen for å gå til krig mot kroppen når man ønsker å få kontroll over livet, sier Ingeborg Senneset, som har skrevet den kritikerroste boka «Anorektisk».

Annonse
Navn i nyhetene

Hvem: Ingeborg Senneset (32)

Hva: Journalist i Aftenposten, styremedlem i Norsk PEN, meddommer i Oslo tingrett og forfatter for Cappelen Damm.

Hvorfor: Aktuell med den kritikerroste boka «Anorektisk».

 

Du har skrevet boka «Anorektisk», hva er det som hyppigst utløser anoreksi?

– I bokens faglige forord, skrevet av Finn Skårderud, beskrives en del typiske trekk hos dem som blir syke, som forutliggende sårbarhet, krenkelser i barndommen, ustabilitet i hjemmet og mer. Mange ønsker seg et enkelt svar, som den ene kommentaren i skolegården, et overgrep eller et medieoppslag. Men det er sjelden så enkelt. Det er også viktig å huske at for mange er sykdommen også en slags løsning på et problem. Og det problemet trenger ikke å være utseendet. Tvert imot skal vi være varsomme for å redusere en dødelig sykdom til et spørsmål om buksestørrelse.

Anoreksi rammer flest ungdom mellom 13 og 25 år. Noen tanker om hvorfor vi hører mest om jenter som blir syke?

– Noen, men dessverre ikke mange, av pasientene jeg har møtt i psykiatrien – og det er noen hundre – har vært gutter eller menn, innlagt for spiseforstyrrelser. Langt flere har det vært av dem som har tatt kontakt over mail eller melding, som har fortalt om anoreksi, bulimi, overspising og megareksi. Skam og skjul preger hverdagen. Kontrollen er tapt til sykdommen, verdigheten er tapt til kategorien. De sier det ikke høyt – noe som setter behandling ute av rekkevidde.

Hvorfor hører vi mindre om dem?

– Barne- og ungdomspsykiatrien ved St. Olavs Hospital mener spiseforstyrrelser «på mange måter betraktes som en kvinnelidelse», og at det derfor for mange gutter vil være «en ekstra stor påkjenning å få diagnostisert en slik sykdom». Dermed vet vi heller ikke engang hvor mange som sliter. Folkehelseinstituttet sier det sannsynligvis er mange menn som lider av en spiseforstyrrelse uten å ha blitt diagnostisert. Flere fagpersoner og publikasjoner presiserer at tallene er usikre, og at mørketallene kan være store. Et anslag som går igjen er at 10 prosent av de med anoreksi eller bulimi er gutter og menn. Sørlandet sykehus fortalte til NRK i 2013 at de opplever en markant økning i antall gutter på Agder som behandles for alvorlige spiseforstyrrelser. Hos dem var antallet nærmest doblet på bare tre år. De fleste behandles for anoreksi. At det er den lidelsen de færreste med spiseforstyrrelser har gir en ytterligere indikasjon på store mørketall. Noe er i endring og noen menn tør stå frem, som Roger Sandmoen (31) som sto frem i Aftenposten med anoreksi, var innlagt på RASP, og kalte seg et sykdomsgissel. Og Sigurd Jakola (18) som sto frem i VG i 2014 med bulimi, og mente han ble syk av å sammenligne seg med bilder av retusjerte kropper.

Anoreksi blir ofte omtalt som ekstrem slanking, er det å bagatellisere – kanskje fordi det særlig rammer unge jenter?

– Teknisk sett så er det ekstrem slanking. Men jeg tror vi gjør ordskiftet, og de som er syke, en tjeneste ved å holde de to begrepene adskilt. Er vi lemfeldige med fakta, og sauser begrepene slanking og spiseforstyrrelser sammen, risikerer vi å redusere alvoret av det som ubestridelig er en dødelig sykdom.

Er media med sine mange oppslag om sommerkropp, sunnhet og trening medansvarlige for at folk utvikler anoreksi?

– Kan et medieoppslag gjøre noen syk? Det enkle svaret er nei. Det kompliserte, og litt mer korrekte, svaret er ja. Årevis med bilder av perfekte mennesker kan berede grunnen for å gå til krig mot kroppen når man ønsker å få kontroll over livet. Eksponering for tynne idealer fører til økt misnøye med kroppen og forstyrret spising (Harvard, 1995). Det er ikke det samme som at flertallet blir tynne. En spiseforstyrrelse er ikke en ensartet sykdom, men en flerspektret reaksjon. Kun rundt 1 av 10 er undervektige. De øvrige er normal- eller overvektige. Samme problem, ulik tilnærming. Samme løsning, ulikt resultat.

Hva kan vi gjøre for å forhindre disse idealene?

– Mitt forslag er mindre kvantitet, mer kvalitet. En enighet om hva som er korrekt BMI, for eksempel, er betimelig og viktig, men det viktigste er at det ikke er BMI’en som definerer deg som menneske. Forsider og artikler påvirker, og redaksjoner påvirker forsider, så det er klart det påligger et ansvar for å prioritere nøktern og nyttig informasjon, ikke bare slankesensasjonalisme og repetativt kroppsnærsynthet. Anatomisk tilnærmet overkommelighet på forsiden av moteblader og aviser ville være flott, men ikke i nærheten så viktig som å gi litt beng i utsiden, og fokusere på hva et menneske tenker og har oppnådd. Men vi er vel et stykke unna dét.

Bladene lover bot og bedring men fortsetter å vise bilder av tynne modellkropper og omtale slanking som sunnhet, hvorfor det?

– Husk at dette selger. Mitt inntrykk er at ting er blitt mye bedre de siste årene, men debattene dukker med jevne mellomrom og med største nødvendighet opp fra tid til annen. I en kronikk i Aftenposten i 2013 dissekerte jeg som eksempel en photoshoppet forside på bladet Costume. Hva er så genialt med disse forsidene? Jo, problemet de skaper har også en løsning. Og hvor finnes den? På samme forside. «Du ser feil ut. Slik skal du se ut. Du er mislykket. Slik lykkes du. Du er ikke normal. Dette er normalt. Du er ikke spesiell. Dette vil gjøre deg til noen, noe verdifullt. Problem og løsning i ett – en sirkel skapes, et næringsgrunnlag sikres, nå og for fremtiden.
Gratulerer redaksjoner, en forretningsmessig genistrek. Så får det heller være at businessen blomstrer på bekostning av at mennesker visner.»

Kan man bli 100 prosent frisk av anoreksi?

– Fagfolk sier man kan bli helt frisk, og jeg kjenner til flere som er blitt fullstendig fri fra sykdommen. Selv har jeg en lang vei å gå ennå, men i motsetning til tidligere, hvor jeg var oppsatt på at jeg bare måtte bli frisk, så skulle jeg begynne å leve, prøver jeg ikke å stresse så mye med å nå den målestokken. Det viktigste er at man gjør friske ting, ikke hvordan man kan defineres.

Hva var det viktigste som hjalp deg?

– Det var mange ting som hadde betydning for at jeg sakte og seigt ble bedre, men en av de enkeltstående var møtet med psykolog Bjørn Angvik, på Østmarka sykehus, hvor jeg var innlagt i over to år. Angvik var opptatt av hvem jeg var og hva jeg kunne gjøre, ikke bare hva jeg var redusert til og hvilke symptomer jeg hadde. Han fikk meg til å se at det jeg hadde å si, hadde en betydning. Identiteten min var etter to tiår med sykdom splintret. Den besto av å være spiseforstyrret, veldig lite av meg. En viktig nøkkel er tid og tillit. Da jeg kom til Østmarka, etter to trøblete sykehusopphold ved andre institusjoner, var tilliten min ikke-eksisterende. Jeg forventet å bli kastet ut dersom jeg ikke presterte godt nok som pasient. Da tør du ikke gi slipp på spiseforstyrrelsen. Hvis du holder på å drukne, klamrer du deg til livbøyen til du er sikker på at noen henter deg,
 
Kan alle former for tvangslidelser behandles likt?

– Nå er det fagfolk som helst bør svare på det, men fra et sykepleier/pasient-perspektiv: Ja og nei. Eksponeringsterapi kan være effektivt når man har en fobi, både for salami og edderkopper. Men jeg tror det kan være en farlig overforenkling å si man bare er redd for mat eller redd for å legge på seg. I likhet med rusbruk kan spiseforstyrrelser være en måte å håndtere livet, eller smerte, på. Det kan være en livbøye, en venn. Men den kveler, og den er en fiende. Denne dobbeltheten må forstås, og behovet for selvmedisinering, selskap eller selvskading må møtes. Ikke med sanksjoner, men med bedre alternativer.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Drikker bobler og sover lenge. De to er ikke nødvendigvis i sammenheng, altså.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Likegyldighet og sensur.

Er det noe du angrer på?

– Jeg angrer på de gangene jeg har sett urettferdighet eller dårlig behandling av andre, og ikke steppet opp og sagt fra. Alle de gangene hvor jeg ikke har turt å si fra, når jeg så overtramp eller fikk høre om overgrep, og var for redd eller syk til å varsle. Jeg angrer på at jeg ikke trodde på dem som sa jeg var verdt noe, og slik kunne våget å være mer for meg selv og andre. Ytringsfrihetsproblematikken i helsevesenet er presserende, og utviklingen går feil vei. FAFO meldte på frokostmøte om varsling i offentlig sektor denne uka at det var enda mer ugreit å varsle i 2016 enn i 2010.

Annonse