– Feil mann ble drapsdømt

Hvem: Bjørn Olav Jahr (48)

Hva: Prisbelønt journalist og forfatter.

Hvorfor: Har skrevet bok om drapene i Baneheia i Kristiansand i 2000.

Du gir i dag ut boka «Drapene i Baneheia», der du kommer med en oppsiktsvekkende påstand om at Viggo Kristiansen er uskyldig dømt, og at Jan Helge Andersen har ansvaret for begge drapene. Hva bygger du det på?

– Årsaken til at jeg skriver boka, er at jeg er veldig opptatt av rettssikkerhet. Om drapene i Baneheia, finnes det to historier: Andersen påstår at de gjorde det sammen, mens Viggo Kristiansen påstår at han aldri var der. Det som fascinerer meg, er hvorfor den ene forklaringen ble valgt fremfor den andre. Hvorfor politi, påtalemakt, pressen og resten av offentligheten bare har sluttet seg til den ene forklaringen.

Og hva mener du at er riktig?

– Jeg er ikke i tvil, jeg ser ingenting i Viggo Kristiansens historie som tilsier at han er skyldig. Han har etter mitt syn et utelukkelsesbevis – han var ikke på åstedet. Sporingen av mobiltelefonen hans viser det. Hele mobilbeviset må ses på på nytt, med 2017-øyne. Da dette ble undersøkt i 2001, så fikk de ingen treff på den aktuelle basestasjonen. Men politiet og påtalemakten la likevel til grunn at det ikke kunne utelukkes at han var der.

Men Kristiansen har forsøkt å få saken gjenopptatt seks ganger, uten å lykkes. Indikerer ikke det at dommen er korrekt?

– Jeg traff produsentene av «Making a murderer» på Skup-konferansen. De poengterte overfor meg: For hver gang man går inn i en ny rettsprosess om en gammel sak, så har man med seg bagasje fra den forrige. Folk spør alltid etter noe nytt, og man ser ikke på de gamle bevisene. Det fryktelige her er at telebeviset ble behandlet spekulativt og skjødesløst i tingretten. Så kom lagmannsretten inn og mente at telebeviset var godt nok, at det var bærende. Og da ble det bare lagt til grunn i rundene etterpå.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg var ingen lesehest som ung, jeg begynte først da jeg var i militæret. Jeg leste «Åndenes hus» av Isabel Allende, og lot meg rive med – den var helt fantastisk. Og så leste jeg «Krig og fred» av Tolstoj, og elsket den. Det var noe stort der, litteraturen var stor!

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Urettferdighet. Men for å være ærlig: Jeg er ingen demonstranttype. Jeg tror liksom jeg er modig på mange felt, men jeg tror ikke jeg kan stille meg opp et sted der det er fare for at jeg får en stein i hodet.

Er det noe du angrer på?

– Ja, litt. Jeg startet min karriere i Kapital hos Trygve Hegnar. Jeg rullet opp Finance Credit-saken, og det var en kick-start i min karriere. Jeg skylder både Hegnar og Kapital mye. Men jeg var ung og cocky, og kunne vært mer ydmyk da jeg sluttet i Kapital. Jeg angrer på at jeg ikke var mer fleksibel og så ting fra hans side. Jeg kunnet roet mer ned, i stedet for å eskalere.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Robert Smith fra The Cure. Det har vært mitt favorittband i alle år. Han er en rar fyr, så det hadde sikkert vært veldig kleint. Men samtidig interessant, tror jeg.