Annonse
Elisa Røtterud.

Et lite dyr på jakt

Elisa Røtterud har vært høyere enn de aller fleste.

Annonse
Navn i nyhetene

 

Hvem: Elisa Røtterud

Hva: Journalist, friluftsekspert, og blogger for MuzunguStyle og elisarotterud.com

Du har nylig vært på en 8.000-meters fjellklatrertur og besteget Manaslu. Men det er ikke første gang du er i Himalaya?

– Mitt første møte med Nepal var i 2011 og det forandret livet mitt. Det er som å entre en eventyrverden 200 år tilbake i tid. Ingen forlater møtet med fjellene og menneskene der uten å få merker av dem.

Nylig skrev du at når du beveger deg opp et fjell på 8.000 meter er du verken kvinne eller mann, men et lite dyr på jakt, skitten, egoistisk, forventningsfull, redd, fokusert, sterk fysisk og psykisk. Hva driver deg?

– Jeg elsker å jobbe mot et mål. Trene den største muskelen vi har: Den mellom øra. Jeg har også lært at toppen er en bonus etter at jeg måtte snu på Ama Dablam (6.856 m) i 2013, før jeg endelig kom på toppen i 2015. Det er turgleden. Den intense tilstedeværelsen. Hvert eneste skritt teller. Tråkker du feil, kan det få konsekvenser. Dette er mindfulness for meg. Jeg savner det hver eneste dag.

Manaslu betyr åndens fjell – blir man litt frelst av fjell og klatring?

– Ja. Dette er narkotika. Jeg føler jeg sitter på en stor hemmelighet, bare jeg tenker på Himalaya smiler jeg, og kan gråte.

Hva er det som er så berusende?

– Å våkne opp på 7.000 meter og drikke smelta snø med litt sukker og te, smaker vidunderlig. Å bruke 15 minutter for å få på seg ekspedisjonsstøvlene for å gå ut i snøborgen som er toalett, for å drite over skylaget, er et stort WOW og surrealistisk, selv om den tynne lufta gjør bevegelse og pust tungt og trått. Å le med sherpaene som tilrettelegger alt for deg, er den beste latteren i hele verden.

Ser det vakkert ut?

– Ufattelig vakkert! Edvard Munch sa: «Jorden er en celle og vi er dets bakterier på overflaten. Gud er i oss og vi er i Gud.» Slik føler jeg det. Dette er mitt himmelrike. Jeg er en skitten og lykkelig rockestjerne-engel der oppe.

Jeg har skjønt at nedoverturen er minst like tøff?

– Ja, det er når du er sliten de fleste ulykker skjer. Selv falt jeg i en bresprekk på vei ned og var så sliten og redd at jeg bare hvisket etter tau. Dette var min feil. Jeg tok en feilvurdering.

Hvor lenge har du trent for å gjennomføre en slik ekspedisjon og hvordan?

– Jeg trente mindre denne gang, tenkte at erfaringen ga meg et godt utgangspunkt. Men jeg booket Sigurd Felde som guide på et par turer i Jotunheimen der vi øvde oss med stige på bresprekker, for akkurat det grudde jeg meg til. Jeg bruker også tid på å studere fjellet, jeg bruker pusten fra yoga, går alltid i rytme. Kommer jeg ut av rytmen må jeg stanse og starte på nytt. Ting tar tid i tynn luft. Du beveger deg i sneglefart.

Gjorde du noen feil?

– Jeg ble opphengt i statistikken denne gang og angsten ble dermed stor. Manaslu har en dødsrate på 20 prosent og dette tenkte jeg mye på før jeg dro. Jeg var livredd for skred helt til vi kom oss til Camp 3 som ligger på 6.800. Men vi var heldige med været og jeg hadde en svært erfaren guide: Mingma Tsering Sherpa.

Du har besteget Amadablam og Manaslu – hva blir det neste?

– Jeg har dessverre ikke råd til å reise på ekspedisjon hvert eneste år. Å telte der oppe koster mer enn den dyreste resorten på Maldivene. Men jeg skal tilbake til Nepal neste år. Det blir en lett vandring opp til Everest Base Camp. Når det gjelder 2019, har jeg en hemmelig plan og drøm.

Blir man ekstra glad i skumbad og luksus når man har gjennomført en sånn fysisk øvelse som å bestige Manaslu?

– Jeg erindrer ett parti jeg klatret oppover og var sliten og lei. Da hvisket jeg Hyatt, navnet på et luksuriøst hotell, for hvert skritt jeg tok. Jeg gledet meg til å vaske håret, dusje, få en massasje. Men da jeg kom til Katmandu ble det øl og tequila. Summitparty! At jeg ikke våknet opp med en tribal tatto i ansiktet dagen derpå, er et under.

Hva gjør du når du skeier ut?

– I går kjøpte jeg meg en tiara fra Jennifer Behr. Jeg skammer meg litt i dag. Men for en tiara.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med – eller du hadde vel kanskje klatret ut, du?

– Johannes Haukåsveen, som kjører skiløypene på Sjusjøen. Men nå tar jeg dessverre sjelden heisen. Jeg går trappene.

Annonse