Elte-Petter

Hvem: Petter Baarli (52)

Hva: Gitarist, låtskriver i Backstreet Girls og Valentourettes – og tidligere baker.

Aktuell: Skriver bok og holder konserter hver helg fram til januar.

Hvorfor begynte du å spille i band?

– Det handlet om frihet. Vi kunne spille hele kvelden, sove så lenge vi ville, ta en fest midt i uka. Og høre på god musikk, lage god musikk.

Er rockere blitt mye skikkeligere nå enn de var før?

– Ja, nå er det nesten ingen som tar en øl engang. Da vi begynte å spille var vi en stor gjeng – det var oss mot de vanlige folka. Nå er det blitt nesten motsatt, det er rockera som er blitt de vanlige folka. Så jeg lurer på om jeg kanskje skal bli baker, jeg. Igjen.

Ja, et av spørsmålene i denne spalten er om det er noe du er god til som andre ikke vet om, og du er god til å bake?

– Vel. Jeg jobba som baker tre uker i førjulssesongen i 1982. Da var det sykt mye å gjøre på bakeriet, jeg bakte rundstykker og julekaker grytidlig om mårran.

– Hvordan gikk det?

– Ikke veldig bra. Jeg dro på jobb klokka 05.00 om mårran, rett fra Smuget. Lille julaften sa jeg opp. Etter det har jeg ikke jobba.

Men du spiller i flere band, skal på juleturné med Valentourettes og har ikke en frihelg før i januar, det er vel jobb det også?

– Jeg hører det er mange som sier det. He he.

Les også: Leon Bashir: – Hvis jeg kan hjelpe noen med denne filmen er det viktig for meg

Du jobber med en bok, er det selvbiografi?

– Det blir delvis selvbiografisk, og handler litt om musikk, litt tegning og maling. Og om mat og vin. Jeg liker å flippe litt på kjøkkenet.

Hva ville du gjort om du ikke hadde valgt å bli musiker?

– Jobba i en gitarbutikk. Jeg kunne sittet på lageret og spilt og vært kjempelykkelig uten å behøve å vise meg fram. Det hadde vært helt topp, bare jeg slapp å slå inn på kassa, for det veit jeg ikke hvordan man gjør.

Hva ellers gjør deg lykkelig?

– Når jeg har laga en ny låt. Eller en bra konsert. Kjærlighet.

Du har vært gift med samme dame i mange år. Hva er hemmeligheten?

– Å gi hverandre rom, ikke være sammen hele tida. Hun blir ikke med meg på øving. Det er mange damer som blir med og henger rundt i studio og sånn, og det tror jeg ikke er bra, verken for forholdet eller for bandet. Isteden har vi det dritfett når vi først er sammen.

Hvem var din barndomshelt?

– Charlie George. Jeg møtte han for fire år siden på et event der Casino Steele og jeg var for å spille. Plutselig sto han bare der med en gin and tonic. Da ble jeg helt satt ut og måtte gråte en skvett.

Les også: Line Elvsåshagen: «Husk å onanere!» roper produsenten min. Da er det god stemning på jobb.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– For Palestina. Og mot mobbing. Kanskje litt klisjé og naivt, men jeg tåler ikke urettferdighet og mobbing. Av og til møter jeg guttegjenger som peker og ler fordi de syns jeg er litt rar og da sier jeg til dem: «Dere må ikke gjørra sånn gutter, for det finnes folk som ikke tåler det. Personlig driter jeg i det, men det kan være andre som går og henger seg. Så slutt med det.»

– Klikker du aldri?

– Det hender jeg eksploderer. Men aldri så mye at jeg blir arrestert. Som oftest teller jeg til 10 og går hjem og tegner dem.

– Har du ofte fått skylda for ting du ikke har gjort?

– Klart det. Jeg er blitt kalt diktator, blitt beskyldt for å ville bestemme alt. Da tenker jeg: «Ja, ja, jeg er nå fortsatt her. Hvor er dere, liksom?»

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Harald Heide Steen junior og Ronnie Wood. Og en flaske Jack Daniels og en pakke sigaretter. Så kunne vi stått og ledd og kosa oss.

Les også: Kvam-kunstneren: – At noen synes at verket er stygt, er for så vidt helt greit. Men jeg reagerer på den sterke ordbruken