Navn i nyhetene

– Det er litt skummelt å brette ut sine innerste, mørkeste tanker på statskanalen

Men Gisle Gjevestad Agledahl er glad for at NRKs «Jævla homo» skaper debatt.

Hvem: Gisle A. Gjevestad Agledahl (26)

Hvorfor: Programlederen for NRK-serien «Jævla homo», en dokumentarserie om hvorfor det fortsatt er vanskelig å være skeiv i Norge i 2017.

Hei Gisle! Grattis med premiere på «Jævla homo»! Hvordan føles det?

– Takk! Det føles deilig å få det ut, vi har jobba med prosjektet i over ett år. Det er litt skummelt å brette ut sine innerste, mørkeste tanker på statskanalen, men det er godt å se at programmet engasjerer og skaper debatt.

Hvorfor er det fortsatt så vanskelig for så mange å være åpne om legning?

– Jeg tror det alltid vil være vanskelig å føle seg annerledes. Å bli glad i hele seg selv er kanskje en del av det å bli voksen? Det er en saus av minoritetsstress og skam og et heteronormativt samfunn. Vi er litt redde for å snakke om seksualitet og identitet, i hvert fall har jeg vært det. Det er en dobbelthet i nordmenn, vi er veldig aksepterende, men likevel lugger det litt for mange når de ser to menn kysse.

Minoritetsstress? Hva er det?

– Det er en slags bevissthet om at man ikke nødvendigvis hører helt til. Nesten en ekstra sans hvor man er litt redd for at andre ikke aksepterer deg helt.

En av grunnene til at du lagde «Jævla homo» var at du fikk en klump i magen da kjæresten din tok deg i hånda. Men nå går det greit å holde hender, sant?

– Ja, det gjør det. Mulig det blir et lite kyss innimellom, også.

VGs Morten Hegseth kalte deg for «Norges mest homofobe programleder». Hva tenkte du da du leste det?

– Jeg tenker at det er helt riktig at dette prosjektet skaper debatt. For det å være skeiv har aldri vært, og kommer aldri til å være, bare én ting. Men vi kan gjøre hverandre klokere når vi snakker om tematikken. Og det opplever jeg at skjer nå.

Hva bør være topprioriteringen til den skeive bevegelsen fremover?

– Å stå samla. Vi er midt i en bølge som er spennende, forståelsen for ulike former for legning og kjønnsuttrykk utvides. I Norge spesielt kunne jeg ønske at vi gikk inn i ulike miljøer der religion står sterkt. De får i stor grad være i fred, og det er uheldig og ganske farlig for mange.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg blir glad av veldig mye, som en god samtale og sjokolademelk. Men jeg tror jeg er lykkelig når jeg utfordrer og blir utfordra.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Akkurat nå at jeg er litt surrete. Jeg mista nøklene for andre gang på noen måneder, og måtte klatre over balkongen i 5. etasje enda en gang. Så nå har jeg fått meg kodelås på døra, så jeg slipper å forholde meg til nøkler.

Hvem var din barndomshelt?

– Indiana Jones. Jeg hadde et spill hvor du kunne velge mellom å slåss eller prate deg ut av situasjoner. Jeg valgte å prate.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Jeg har veldig lav terskel for tog, for jeg blir glad av ekte engasjement. I år gikk jeg i Women’s March, i Pride og jeg tror jeg ramla innom NOAHs fakkeltog mot pels fordi jeg ble smitta av plakatene med rim.

Er det noe du angrer på?

– Jeg kunne jo kanskje tatt den runden jeg tar i serien et par år tidligere.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Lilli Bendriss. Kanskje hun kan finne nøklene mine? Kommer meg fortsatt ikke inn i postkassa.

Mer fra Dagsavisen