Navn i nyhetene

Ble sugd inn i Sør-Sudan

Bibiana Dahle Piene (49) er journalist og gir onsdag ut boka «Norge i Sudan. På bunnen av sola».

Du gir ut bok om Sudan denne uka, etter mange års arbeid som journalist på feltet, da særlig i Sør-Sudan. Hva er det som fascinerer deg?

- Det har jeg spurt meg selv og andre som har vært der mye om. Men man blir på en merkelig måte sugd inn i det. Det trigger et akutt behov for å hjelpe, og Sør-Sudan er veldig eksotisk, veldig annerledes. Folk der har mye verdighet og stolthet. Og så er det noe mer, som jeg ikke finner ord til.

Du beskriver det tette forholdet mellom Norge og Sudan over mange tiår i boka. Hvordan oppsto det?

- Det begynner med et møte mellom to menn en gang på 60-tallet. Den første borgerkrigen i Sudan hadde begynt. Sør-Sudan var helt stengt, og misjonærene var blitt kastet ut. Verden hørte en svak lyd av krigstrommer, men knapt noen visste hva som skjedde i Sudan. I 1966 kom den unge norske journalisten Øystein Stabrun til Uganda for å filme norsk bistandsarbeid. Han traff en prest som var kommet ulovlig over grensen fra Sør-Sudan. Det var Paride Taban, som senere ble en slags «norgesvenn». Der begynner det hele: en mann med ustyrtelig handlekraft blir sugd inn i Sudan-konflikten. Sør-Sudan ble senere svært viktige områder for Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp.

Du har fulgt konflikten fra håp og opptur ved fredsavtalen i 2005, via selvstendigheten i 2011 til uro og nær kollaps det siste året?

- Jeg var der under folkeavstemningen om selvstendighet, de var i gledesrus. De skulle få frihet og fred, det var hysterisk glede. Den stemningen la nok litt lokk over alle problemene som fantes. Jeg satte punktum for boka mi 12 dager før det smalt igjen i desember i fjor. Like før det ble urolig, hadde Sør-Sudans president Salva Kiir holdt en tale der han sa at det nå var fred og sikkerhet, det var trygt å investere i landet. Nå ligger landet i grus. Dagen etter at uroen begynte i Juba, satt jeg på jobb og leste nyhetene derfra. Da begynte jeg å grine. Det har gått fra en vanvittig opptur, til en vanvittig nedtur. Det er forferdelig trist.

Men i boka trekker du fram håpet i Sør-Sudan. Har folk der fortsatt håp om en velfungerende stat?

- Det spørs hvem man spør. Lederne sier de skal få det til. Men folk sier at det de vil ha er nytt valg og nye ledere. Klart det finnes håp, men det som er spørsmålet, er hvor lenge verdenssamfunnet vil fortsette å tro på at det lar seg ordne og er villig til å fortsette å gi penger.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

- En bok som gjorde veldig inntrykk, var «Små forandringer» av Marge Piercy.

Hva gjør deg lykkelig?

- Jordbær. Markjordbær.

Hvem var din barndomshelt?

- Ikke en enkelt person, men alle de som fikk til noe, var jeg nesegrus beundrer av.

Hva misliker du mest ved deg selv?

- Jeg kan være ufyselig bråkjekk noen ganger, men det er bare fordi jeg blir usikker.

Hva gjør du når du skeier ut?

- Spanderer på meg en ordentlig dyr frisørtime!

Er det noe du angrer på?

- Bøtter og spann. Angrer vel mest på det jeg ikke har gjort. Men jeg kan også angre når jeg har vært litt for sint på noen. Og så angrer jeg på at jeg ikke dro på folkehøyskole. Datteren min skal det nå.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

- Leonard Cohen, selvfølgelig, som bruker sin menneskelige klokskap. Og Desmond Tutu.

asne.gullikstad@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen