Innenriks

Når våre hus og hoteller streiker

KOMMENTAR: En forhandlingspartner er ikke et husdyr som må akseptere et hvilket som helst bein eieren slenger i skåla.

Torsdag forrige uke kunne Finansavisen fortelle sine lesere at 2015 ble et «knallår» for milliardær og hotellkonge Petter Stordalen. Hotellselskapet hadde levert et rekordresultat, Stordalen kunne fortelle at han aldri hadde gjort det bedre, og at han venter et nytt rekordår i år. Med et resultat på 633 millioner kroner, og en kontantstrøm på 1,17 milliarder, kunne Stordalen konstatere at «vi har gjort det kanonbra».

Intervjuet med hotellbaronen er interessant av flere grunner, ikke minst fordi det viser at deler av hotell- og restaurantbransjen kan vise til store overskudd, og venter gode tider framover. Det var likevel en timing fra helvete.

Et par dager etter at intervjuet med Stordalen sto på trykk, endte forhandlingene mellom Fellesforbundet og NHO Reiseliv med brudd. 3.500 hotell- og restaurantarbeidere gikk ut i streik, den første i bransjen på mer enn ti år. En streik som kommer etter at NHO Reiseliv avviste to sentrale krav fra Fellesforbundet: Heving av lønnsnivået og rett til lokale forhandlinger.

Tatt ut i streik: – Vi har vært underprioritert

Når NHO Reiseliv anklager motparten for ikke å ha «fått med seg hvilken økonomisk situasjon Norge er i» faller det pladask på sin egen urimelighet. Petter Stordalen hadde altså et «knallår» i fjor. Ifølge Kapitals liste over Norges rikeste hadde han samme år en formue på 13,4 milliarder kroner. Kravene fra Fellesforbundet handler på sin side om grunnleggende interesser for en av de lavest lønte og mest utsatte gruppene i norsk arbeidsliv, i en bransje med et knallhardt press på lønns- og arbeidsforhold.

Flere av dem som er tatt ut i streik er ansatt nettopp ved hoteller eid av norske milliardærer som Stordalen og Olav Thon, andre ved store internasjonale aktører på det norske markedet. Denne streiken retter seg med andre ord ikke bare mot norske eiere, men også utenlandske. Som Fellesforbundet viser til ligger snittlønnen for hotell- og restaurantbransjen på 77 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, eller 175 kroner timen, inkludert ubekvemstillegg og eventuell bonus. Fellesforbundet har krevd at nivået i denne bransjen skal heves utover de 2,4 prosentene som ble resultatet i frontfaget.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Men lønnsnivået er altså bare en del av bildet. De hotell- og restaurantansatte streiker for retten til å kunne sette seg ned med arbeidsgiver og forhandle om lønn basert på lønnsomheten i den enkelte virksomheten. I svært mange andre bransjer er slike reelle lokale forhandlinger i dag en selvfølge, men de har altså blitt avvist av NHO Reiseliv.

Det er gode grunner til at de går til streik for denne retten: Dette handler om en grunnleggende rett til å kunne sette seg ned en gang i året, se hverandre i øynene, diskutere lønn og bli behandlet som noen som faktisk ønsker arbeidsplassen vel. Men det handler også om Stordalen og hans «kanonbra» år. Selvfølgelig finnes det bedrifter i hotell- og restaurantområdet som ikke går like bra. Ingen tjener på om små lokale hoteller går konkurs, man kan ikke sette lønnsnivå for hele bransjen bare med Stordalens gigantoverskudd som rettesnor.

Men de som faktisk jobber hos milliardærene Stordalen og Thon, som tjener penger som gress på nettopp de lave lønningene til sine ansatte, de vil altså ha retten til å slå i bordet. Det bør de få. Dette handler om hva som skal gjøres på en arbeidsplass med overskudd, om det er en kake man skal forhandle om å dele, eller om en arbeidsgiver uten videre skal fylle egne lommer fordi sentrale rammer har vært holdt lave av hensyn til det svakeste leddet i bransjen.

Retten til lokale forhandlinger handler om retten til å bli sett på som likeverdig. En forhandlingspartner er ikke et husdyr som må akseptere et hvilket som helst bein eieren slenger i skåla. Det er en likemann, som man må høre på og bli enig med. Milliardprofitten til Petter Stordalens Choice-konsern er bygd av hotell- og restaurantarbeiderne. De som gjør alt det grunnleggende arbeidet som sørger for at det faktisk går rundt. Hver eneste dag. De som Fellesforbundets leder Jørn Eggum karakteriserer som «hverdagslivets helter som plukker opp dritten etter oss til alle døgnets tider». Stordalen og andre må tåle at de ansatte er forhandlingspartnere, ikke husdyr.

Turistnæringen er en av våre viktigste bransjer. De skaffer penger inn i landet, og blir stadig trukket fram som et av beina norsk økonomi skal stå på når oljen en gang ikke skal brennes i like store mengder som i dag. Men om det skal være bærekraftig, må også næringen gi sine ansatte lønn til å leve av. Hvis penger som kommer inn i landet går i eiernes lommer kan de havne hvor som helst. Penger som havner i ansattes lommer kommer lokalsamfunn og norsk økonomi til gode.

Les også: – Regjeringen åpner døra for useriøse og kriminelle

Mer fra Dagsavisen