Mobbing av Jagland

Lundestad skriver lett og godt om sine møter med internasjonale politiske kjendiser, norske toppolitikere og Nobelkomiteens forskjellige ledere og medlemmer i disse årene. De fleste omtales i positive vendinger. Avsnittet om prisen til den kinesiske dissidenten Liu Xiaobo er det mest spennende. Han skriver at daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre advarte komitéleder Thorbjørn Jagland mot å utdele prisen til kineseren.

LES OGSÅ: Ny nobeldirektør er uenig med Lundestad

Geir Lundestad er hard i sin omtale av Jagland. Han burde ikke blitt valgt inn i komiteen. Årsaken er til dels prinsipiell. En tidligere stats- og utenriksminister bør ikke være komitémedlem og slettes ikke komiteens leder. Det gir for sterkere bindinger til Stortinget og regjeringen.

KOMMENTAR: Lundestads bredside mot Jagland er i verste fall ren sabotasje (Anne Holt, desember 2014)

Lundestad kan her ha et godt poeng som kan diskuteres uavhengig av Thorbjørn Jaglands person. Saklig sett kan det også innvendes mot Jagland at vervet som leder av Nobelkomiteen vanskelig lar seg kombinere med hans stilling som generalsekretær i Europarådet. Lundestad mener at en slik jobb er nødt til å påvirke vurderingene i Nobelkomiteen. Et medlem at Nobelkomiteen bør ikke føle seg bundet til å avstå fra kritikk av sentrale internasjonale aktører. Lundestad hevder at Jagland for eksempel vil ha problemer med å kritisere Russlands politikk i landets nærområder.

Følg oss på Twitter og Facebook!

Det er når Lundestad karakteriserer Jaglands påståtte svakheter, at den tidligere sekretæren går over streken. Han minner om at noen norske historikere for en del år siden plasserte Jagland på bunnen av lista over norske statsministere siden 1814. Han trekker fram Jaglands berømte «36,9». Han forteller at Gro Harlem Brundtland fortalte ham at Jagland var elendig på personalbehandling, at Jagland er en middels taler og at han fikk mye kritikk for engelsken sin. At Jagland er keitete på telefon og i direkte samtale, at han glemmer navn. I flere år omtalte han komitémedlem Inger-Marie Ytterhorn som Anne-Marie. Som stortingspresident holdt han en takk-for-maten-tale på nobelbanketten som besto av sju-åtte vitser. De fleste var ganske dårlige; ingen av dem hadde nod med prisvinneren å gjøre.

Og slik fortsetter Lundestad sin negative omtale av sin tidligere sjef. Mobbing av Jagland har vært en sport i enkelte medier og deler av det politiske miljø i mange år. Lundestad tråkker i mobbernes spor med sin ellers interessante bok.