Minoritetskvinner i kø for prevensjon og abort

Å ta imot et nyfødt barn er noe de fleste her i landet forbinder med glede. Jordmor Anne Kate Moe på Ullevål sykehus kan fortelle en annen historie. For 17 år siden hadde hun nettopp tatt imot et barn, men da hun ville legge barnet til morens bryst snudde kvinnen seg bort.

– Hun virket sliten og uinteressert. Ved nærmere undersøkelse fant vi ut at hun hadde seks barn fra før som alle var født ganske tett. Dette var ikke noe enestående tilfelle. Mange av minoritetskvinnene vi tok imot hadde altfor mange og tette svangerskap, og hadde lite overskudd til å ivareta både egne og barnas behov, sier Anne Kate Moe til Dagsavisen.

I 2010 startet hun og to av hennes kollegaer på Ullevål et prosjekt de kalte Fafus (Familieplanlegging og forebygging av uønskede svangerskap og abort). Klinikken, som på folkemunne ble kalt «den hemmelige klinikken», var et gratis lavterskeltilbud til minoritetskvinner som trengte prevensjonsmidler og abort.

Les også: Forlanger gratis angrepiller

– Myter og skepsis

Klinikken holdt til på Ullevål sykehus og holdt åpent hver onsdag fra klokka 16.30 til 22.30. Jordmødrene jobbet frivillig på klinikken, der minoritetskvinner kunne få hjelp med familieplanlegging i fortrolighet. En stor del av jobben var å drive opplysning.

– Kvinnene hadde ulike kunnskaper og språkferdigheter. Og det verserte mange myter om og skepsis til prevensjon i de forskjellige miljøene som gjorde at mange ikke hadde våget å prøve noe. En viktig del av jobben vår ble å forklare dem hvilke tilbud som var tilgjengelige og gi alt fra prevensjon og celleprøver til abort og oppfølging etter svangerskap, sier Moe.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Etterspurt

Det føres ikke statistikk i Norge om abort og landbakgrunn og i abortregisteret er alle opplysninger avidentifiserte, opplyser Helsedirektoratet. Men Helsedirektoratets egen handlingsplan «Forebygging av uønskede svangerskap og abort 2010-2015» viser til en undersøkelse foretatt av Folkehelseinstituttet i 2002 om at antallet aborter blant enkelte grupper av kvinner med ikke-vestlig bakgrunn i Oslo var høyere enn hos andre norske kvinner. Anne Kate Moes og de andre jordmødrenes erfaringer tyder på at behovet for hjelp var enormt. I de årene Fafus holdt åpent ga jordmødrene rundt 600 konsultasjoner i året. Det var kø i døra hver onsdag og ofte var klokka langt over midnatt før de kunne stenge.

– Noen kom alene, andre med venninner eller mødrene sine. For de fleste var det å gå til fastlegen med «kvinneproblemer» utelukket, enten fordi han var mann, eller ikke hadde tid til å gi den veiledningen de trengte, sier Moe.

Varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam (Ap), synes det er synd at det ikke lages statistikk med opprinnelesland.

– Det ville være mye lettere å avdekke hva som var det reelle behovet om vi hadde denne kunnskapen, sier Gunaratnam til Dagsavisen.

Les også: FN: De siste fem årene har 40 millioner flere kvinner begynt å bruke prevensjon

Tidligere administrerende direktør på Ullevål sykehus, Tove Strand, håper fortsatt det er mulig å få til et nasjonalt senter for familieplanlegging og prevensjon for minoritetskvinner. Foto: Fredrik Bjerknes

Søkte midler

– Etter en stund tok klinikken kontakt med likeverdsseksjonen hos meg på Ullevål for å prøve å finne ut om det var mulig å få midler til å fortsette driften, eventuelt få til lignende tiltak i bydelene, sier daværende administrerende direktør på Ullevål sykehus, Tove Strand, til Dagsavisen.

Hun viser til Sverige, der jordmødrene på helsestasjonene har hele svangerskapsoppfølgingen, mens det i Norge er en kombinasjon av fastlege og helsestasjonene som har ansvaret. Når hele oppfølgingen skjer på helsestasjonene er det selvsagt enklere å sikre at hver enkelt kvinne får et tilbud om hjelp til familieplanlegging etter en fødsel. Det er vanskeligere når ansvaret er delt.

– Og de norske helsestasjonene har vært lavt bemannet i forhold til behovet. Det er heller ikke noe alternativ for disse kvinnene å gå til fastlegen og betale egenandeler og få resepter. Mange av kvinnene har ikke egne penger, noen av dem hadde ikke penger til trikken engang. I det likestilte Norge lar vi også foreldrene bestemme hvem som skal motta barnetrygden og kontantstøtten. Hvis mannen ikke ønsker familieplanlegging blir det krevende for kvinner som er i en slik økonomisk situasjon å få kontroll over livene sine, sier Strand.

– Så vi gikk i dialog med Oslo kommune for å utvikle et tilsvarende tilbud som Fafus på helsestasjonene. Til tross for at det var full enighet om at dette er et primærhelseansvar tror jeg vi brukte to år på å overbevise dem før de bevilget midler, og da var det noen få helsestasjoner som fikk litt prosjektpenger, altså tidsbegrensede midler. Noen av helsestasjonene kunne kun betjene de kvinnene som bodde i sin bydel, sier Tove Strand.

Les også: Færre tar abort

Ikke fulgt opp

Fafus ble oppsøkt av jordmødre fra hele landet som ønsket å hospitere og lære. Tove Strand synes det er en tragedie at prosjektet ikke ble skikkelig fulgt opp med bevilgninger.

– Vi gikk rundt til både offentlige og private instanser for å forsøke å få noen til å støtte tiltaket. Alle syns det var kjempefint men ingen ville legge penger i det. Helsedirektoratet ga oss penger til kjøp av prevensjon i 5 år, langt utover det de egentlig skal med slike prosjekter. De så viktigheten av tiltaket, men heller ikke de så seg i stand til å gi støtte til varig drift. I regi av Fafus-prosjektet ble det laget en håndbok slik at de som lokalt vil sette i gang har et verktøy de kan ta utgangspunkt i. Vår tanke var at Anne Kate Moe og de andre skulle jobbe fra et nasjonalt senter som også tok imot så vel kvinner til familieplanlegging og rådgiving, som jordmødre som ønsket opplæring, sier Tove Strand.

– Hva ville det koste å få til et slikt senter?

– Tre millioner i året. Det vil kunne dekke driftsmidler for tre årsverk, reiser og prevensjon. Og det er ikke mye penger, sier Strand.

Hun har ennå ikke gitt opp tanken. Hun setter nå sitt håp til at Byrådet sørger for et slikt tilbud til alle kvinner i Oslo.

– Dette er noe av det viktigste integreringsarbeidet vi kan drive med, nemlig å gi kvinnene økt kontroll over livene sine. Det gjør det mulig for kvinnene å gjennomføre norskkurs, følge opp ungene på en god måte og også komme seg ut i arbeid etter hvert.

Kommentar: Mørkeblå juksefeminister