Måtte gå etter internt bråk

Selv sier John G. Bernander at han velger å gå av. Hadde han ikke gjort det selv, kunne det etter hvert ha blitt en offentlig skittentøyvask, ifølge kilder Dagsavisen snakket med i går ettermiddag og kveld. For det har ulmet en stund i Næringslivets Hovedorganisasjon.

Av personer som kjenner organisasjonen og prosessene nært, framholdes tre forhold som helt avgjørende:

* * Fjorårets lønnsoppgjør.

* * Ingen evne til endring. NHO står stille.

* * Liten politisk påvirkningskraft. Politikkutforming etter toppledelsens eget hode.

På toppen av det hele karakteriseres arbeidsmiljøet som «dårlig». Det viste seg ikke minst i en stor arbeidsmiljøundersøkelse i organisasjonen, som ble lagt fram på et allmøte i mai i år. Enkelte resultater var så dårlige at Bernander ble kjørt hardt på hva han hadde tenkt til å gjøre. En NHO-kilde karakteriserte resultatene som «elendige», en annen sier til Dagsavisen at det er «tull». Men temperamentet til Bernander er det flere som trekker fram.

En kilde i NHO-huset tilbakeviser imidlertid det meste: Han mener NHO-sjefen kunne ha blitt sittende ut tiden om han ville. Men Bernander virker sliten og klar for et mer normalt liv, med venner, familie og uten ukependling, tror han.

0-oppgjøret som forsvant

Blant småbedrifter og næringslivet utenfor den oljesmurte økonomien er det likevel fjorårets lønnsoppgjør som er det virkelig store nederlaget. Bernander sa «0-oppgjør», men delte raust ut kronene i sentralt tillegg - tillegg som flere framhever at de rikeste bedriftene uansett ville ha gitt lokalt. Selv i fagbevegelsen sier kilder til Dagsavisen at de var overrasket over hvor lett Bernander ga seg i fjor.

Endringsviljen er et annet smertepunkt: Bernander har satt i gang masse prosjekter, «måling av effekten av hva man gjør og dialogmøter og sånn» men det blir liksom ikke noe ut av det, sier flere til Dagsavisen.

Enkelte kilder mener også at Bernander og hans ledergruppe har for dårlige politiske kontakter og dermed synes ute av stand til å få den politiske innflytelsen de mener en så stor arbeidsgiverorganisasjon burde ha.

Det framholdes også at NHO-ledelsen utarbeider politikkdokumenter uten støtte i organisasjonen. Et eksempel som nevnes er et dokument som var meget kritisk til arbeidsinnvandring, som ble utarbeidet i fjor. En innvandring store deler av bedriftene og NHOs egne landsforeninger mener er helt nødvendig for å få den kompetansen de trenger.

Var førstevalget

For Bernander har fallet vært hardt, fra han overtok som NHO-sjef for bare tre år siden og «gledet seg til å jobbe i veikrysset mellom politikk og butikk». Johnny som han kalles blant venner var medlemsbedriftenes førstevalg for toppjobben og organisasjonen la på lønnen med 1,5 millioner kroner mer enn forgjengeren Finn Bergesen fikk for å sikre seg «supergutten fra Sørlandet».

Nå synes det helt åpent hvem som blir næringslivets viktigste ansikt utad i lønnsoppgjør og i kommende politiske dragkamper. Om noen skal spekulere i navn, framheves Arvid Moss, tidligere statssekretær under Jan P. Syse. Men han blir trolig for dyr. Noen nevner tidligere Høyre-kronprins Børge Brende. Men det kan også bli NHOs egen president, Kristin Skogen Lund.

Lund har nedsatt en ansettelseskomité som raskt vil starte rekrutteringsprosessen til Bernanders etterfølger.

- Dette en nøkkelposisjon i skjæringspunktet mellom næringsliv, politikk og samfunnsliv. Det kan godt hende vil skal lete andre steder enn næringslivet, sier Lund til NTB. Ifølge NHO-presidenten skulle de gjerne hatt Bernander med i flere år ennå.

- Men han er i sitt hjerte en kremmer, og jeg ikke overrasket over at han velger en annen retning, sier hun med henvisning til at Bernander nå skal inn i bransjen for grønn kraft og småskala strømproduksjon.