Kritisk til norsk konvertitt-praksis

Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Stefanusalliansen, Mellomkirkelig Råd, Bispemøtet og Norges Kristne Råd har sammen utarbeidet en ny rapport om iranske kristne konvertitter som søker asyl i Norge.

Rapporten «Tro, Håp og Forfølgelse II» lanseres i dag. Den 82 sider lange rapporten tar for seg den største forskjellen mellom praksis knyttet til denne asylsøkergruppen i Norge – sammenlignet med andre land.

Les også: Fransk domstol stanset asylretur til Norge

NOAS: Strengere enn Danmark

Seniorrådgiver Jon Ole Martinsen i NOAS, viser til noen hovedforskjeller.

– Mens man i andre land som Danmark og England får opphold så lenge man er reell kristen konvertitt, vektlegger man i Norge kun risikoen for forfølgelse som høy dersom du har en ledende stilling i den kristne menigheten eller har rolle som pastor eller sterkt misjonerende, ifølge Martinsen.

Kristne konvertitter i Iran tilhører gjerne såkalte husmenigheter.

– I Norge mener vi det er et unaturlig skille mellom det å være «ordinært medlem» av en husmenighet og det å ha en ledende stilling, som pastor eller misjonær, sier seniorrådgiveren til Dagsavisen.

Kristne konvertitter fra Iran – i utsatte posisjoner – har ifølge norske myndigheter et beskyttelsesbehov som vil gi grunnlag for oppholdstillatelse.

Basert på en rekke samtaler med konvertitter, og faktainnhentende reiser hvor de har møtt nylige flyktede personer fra Iran, mener NOAS at det ikke er et så sterkt skille mellom ledende kristne konvertitter og ordinære medlemmer av husmenigheter.

Deltakelse i såkalte husmenigheter, i mangel på kirker, blir tolket som statsfiendtlig aktivitet og kan bli gjenstand for forfølgelse fra myndighetenes side, skriver NOAS i rapporten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Fare for forfølgelse

NOAS mener også å se andre skiller mellom norsk praksis og andre europeiske lands praksis.

– I andre land i Europa tar de mer stilling til trosidentitet her og nå, og vurderer risikoen ut ifra deres trosidentitet. I Norge har vi, etter vår mening, en nær spekulativ vurdering av hvordan den kristne konvertitten vil opptre ved retur, sier Martinsen.

– Så hvorfor mener organisasjonene at dette er en problematisk praksisforskjell. Alle land har vel rett til å utarbeide sin egen politikk og praksis?

– Ja, alle har rett til egen politikk og praksis, men alle må overholde de relevante internasjonale forpliktelser som flyktningkonvensjonen og den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen, understreker Martinsen.

– Med dagens praksis frykter vi at konsekvensen er at vi utsetter konvertitter for fare for forfølgelse ved retur og at de må være diskrete om sin tro for å unngå forfølgelse. Vi håper derfor denne rapporten med oppdatert landinformasjon og bevisstgjøring av beslutningstakere medfører en justering av praksis, legger seniorrådgiveren til.

Egen praksis for Iran

Utlendingsnemnda (UNE) mener at situasjonen i Iran er slik at noen kristne konvertitter risikerer forfølgelse, andre ikke.

Det avgjørende blir derfor å vurdere risikoen for forfølgelse ut fra innholdet i hver enkelt sak, mener nemnda. I saker fra Iran gjør nemndlederen og nemndmedlemmene en konkret vurdering av hvordan personen kommer til å opptre ved retur, og om dette rent faktisk innebærer noen risiko for forfølgelse ved retur, har UNE-direktør Ingunn-Sofie Aurnes tidligere klargjort.

Hun har samtidig understreket at ingen blir henvist til å holde sin tro skjult for å unngå forfølgelse eller for øvrig innskrenke religions- eller ytringsfrihet.

Les også: Avslag i Norge, opphold i utlandet

UNE: – Vi har lik praksis som Sverige, Finland og Tyskland

UNE mener NOAS utelater en rekke europeiske land som det er naturlig å sammenligne norsk praksis med.

Kommunikasjonsdirektør Bjørn Lyster møter NOAS i dag til debatt, med utgangspunkt i rapporten «Tro, Håp og Forfølgelse II». Her vil han nyansere bildet som fremkommer i rapporten.

– Man kan jo selv vurdere hvilke land man syns det er mest naturlig å sammenligne Norge med. Men uansett har vi i Norge et selvstendig ansvar for å avgjøre disse og andre asylsaker på en forsvarlig og juridisk riktig måte, sier Lyster i et skriftlig svar til Dagsavisen.

Skiller oss fra Danmark

Lyster erkjenner at land som Danmark og Polen har en praksis for iranske konvertitter, hvor denne gruppen generelt anses å være så utsatt at de bør få beskyttelse.

Også britene har en praksis som skiller seg fra Norge:

– Storbritannia bruker deler av metodikken fra LHBT-saker også for konvertitter, ikke fullt ut, men et stykke på vei. Det er en metodikk hvor det tas hensyn til årsakene bak at noen vil komme til å opptre diskret i hjemlandet, sier Lyster.

Lik Sveits og Sverige

Men det er andre land i Europa som har svært lik praksis som den norske, når det gjelder iranske konvertitter, ifølge UNE.

– Sverige, Tyskland, Finland og Sveits har også beskrevet sin praksis ovenfor oss, og deres praksisbeskrivelser er til forveksling lik vår norske, sier kommunikasjonsdirektøren.