GARDERMOEN (Dagsavisen): Journalist og forfatter Anders Sømme Hammer har fulgt Khalida Popal i tre år og forteller hennes historie i den ferske boka «Heia Kabul!». Han tar imot henne når hun kommer inn i ankomsthallen iført ei t-skjorte som er en fotballspiller verdig: «I started kicking in my mothers stomach» står det med store bokstaver.

Drapstrusler

Sømme Hammer traff guttejenta Khalida da hun var lagleder for et kvinnelig fotballag i Kabul i 2010. Så som fotballspiller under Norway Cup i 2011 - der reise og opphold for 22 kvinnelige fotballspillere fra Kabul ble betalt av det norske Utenriksdepartementet. Før avreise fra Kabul hadde det begynt å tilspisse seg for jentene. Etter tre tap og like mange kamper på Ekebergsletta, hoppet hun og fire andre kvinnelige fotballspillere av i Norge.

- Vi hadde fått drapstrusler og ble skjelt ut av gutter og menn som ville at vi skulle slutte å spille fotball. Vi ble kastet stein på, trakassert og truet, også av vår egen familie. Truslene ble stadig mer alvorlige og konkrete, forteller hun. Hammer og Popal forteller hennes historie i siste utgave av tidsskriftet Samtiden.

Mens de fire lagvenninnene krysset grensa til Sverige og søkte asyl der, ble Khalida og lillebroren Naweed på 18 år igjen i Oslo. En underlig tid å komme til Oslo i - rett etter 22. juli, med 69 drepte på Utøya, åtte i regjeringskvartalet, et digert bombekrater, rosetog og et land i sorg.

Khalida og Naweed Popal ble sendt til transittmottak på Refstad, så videre til Hvalsmoen transittmottak som ligger på en halvøy midt i skogen utenfor Hønefoss. Mottaket var tidligere en militærleir, og ser fortsatt ut som det.

- Jeg trodde jeg var blitt sendt ut i jungelen. Da jeg gikk ut av minibussen følte jeg at jeg var kommet til et fengsel, sier Khalida Popal.

- Det lille rommet jeg og broren ble tildelt var guffent og skittent, madrassene var flekkete, helsetilbudet elendig, maten vond, fritidstilbudet begrenset. Men verst var usikkerheten jeg følte. Mangelen på beskyttelse.

Bare menn

Siden Khalida kom sammen med broren sin, ble hun plassert i en fløy med bare mannlige asylsøkere.

- Jeg kunne aldri føle meg trygg på om menn som passerte meg i gangen, eller som kom inn i samme rom, ville prøve å presse seg inntil meg og beføle meg. De brukte stygge ord og klenget seg inntil. De ble enda mer innpåslitne når de ble fulle og drakk. De ba meg på rommet, det var åpenbart at de ønsket sex. Jeg var så redd hver gang jeg skulle på badet, spesielt om kveldene og nettene. Jeg fryktet at jeg skulle bli voldtatt.

Khalida Popal opplevde at asylsøkere fra krigsherjede land, de som har flyktet av politiske og humanitære årsaker ble behandlet uten verdighet, medfølelse eller vilje til å gjøre ventetida lettere å holde ut av mange av de ansatte på transittmottaket. Men den verste anklagen hennes rammer innpåslitne asylsøkere, og i særdeleshet en mannlig ansatt på Refstad transittmot­tak som skal ha lovet å hjelpe kvinnene å få opphold i Norge og invitert dem på et rom på mottaket med senger.

- Det fantes desperate kvinner som ble med ham. De opplevde ikke bare at løftet ble brutt, men også å bli stemplet som prostituerte av andre asylsøkere. De visste ingenting om Norge eller hvilke rettigheter de hadde, de var slitne og ute av stand til å beskytte seg selv. En annen mannlig ansatt inviterte kvinnelige asylsøkere på biltur og til å bli med hjem til ham. Han kommenterte hvor fine kropper og klær de hadde. Myndighetene kan umulig se frykten og smerten hos kvinnene, sier Popal.

Som regel sovnet hun ikke før i fem-seks-tida om morgenen.

- Hver morgen så jeg ut av vinduet og håpet at jeg skulle slippe vekk, det hendte jeg bare sto og gråt. Ingen har lyst til å være på et mottak, ingen er lykkelige over å være der. Det var som om vi skulle behandles som kriminelle fordi vi hadde vært frekke nok til å søke asyl i Norge, sier 26-åringen.

1. desember 2011 ble hun og broren hentet av politiet og sendt ut av Norge og til Hanstholm asylmottak i Danmark. Der ble de behandlet med vennlig, lyttende og hensynsfull verdighet, fikk gode aktivitetstilbud og bedre mat, forteller Popal.

- De anstrengte seg virkelig for å aktivisere oss, for at vi skulle ha noe å gjøre så vi ikke ble syke og deprimerte. Rommene var rene og fine, og vi kunne alltid kontakte de ansatte.

De to søsknene har begge fått opphold i Danmark.

- Det er det samme for meg om jeg er i Norge, Sverige eller Danmark, bare jeg er trygg og får lov til å studere og jobbe.

- Uakseptabelt

Begge de to transittmottakene Khalida Popal var i, drives av Norsk Folkehjelp. - Det er helt uakseptabelt hvis en av våre ansatte har tilbudt hjelp mot sex.

Det sier Trygve Augestad, leder for flyktninge- og integreringsarbeidet i Norsk Folkehjelp. Han mener at Khalida er i sin fulle rett til å beskrive forholdene slik hun opplever dem.

- Vi har ikke funnet ut av hvem den mannlige ansatte kan være, men vi er avhengige av å få slike tilbakemeldinger fra dem som ser oss fra innsiden. Samtidig er det deler av framstillingen vi ikke kjenner oss igjen i. Våre ansatte er dedikerte personer som med begrensede ressurser gjør sitt beste for å tilby et verdig bosted for asylsøkere, sier Augestad.

- Vi tilbød Khalida å komme på et besøk for å snakke om sine opplevelser i juni i år. Det håper vi at hun fortsatt vil gjennomføre, sier han.

Kritiserer standarden

Norsk Folkehjelp har lenge kritisert standarden på norske asylmottak som følge av et anbudsregime som har for skarpt fokus på pris kontra kvalitet.

- Mange av de problemene Khalida tar opp, som manglende aktivitetstilbud, knappe budsjetter og bostandard på rommene, kunne med fordel vært mye bedre, også på Hvalsmoen der Khalida bodde. Vi jobber for å pushe myndighetene til å øke kravene til standard på asylmottak.

Norsk Folkehjelp mener at maten som serveres på Hvalsmoen er god, variert og sunn norsk mat.

- Vi har 57 kroner å rutte med til mat per beboer hver dag. I tillegg får de 240 kroner i lommepenger hver 14. dag, som vi synes er altfor lite. Norsk Folkehjelp har gjentatte ganger tatt dette opp med myndighetene. Det asylsøkere får, bør i større grad ligne på sosialhjelpsatsene, sier Augestad.

- I transittmottak gis støtte til legebehandling kun i akutte saker, det må ellers dekkes ved å ta kontakt med lege på en ordinær måte. Det samme gjelder briller for eksempel, som først dekkes på asylmottak.

- Alvorlig og opprørende

Også Norsk Organsiasjon for Asylsøkere beskriver forholdene på transittmottakene som alt annet enn lukrative.

- Jeg synes det er alvorlig og opprørende hvis en ansatt på mottaket utnytter sin stilling og lover opphold i Norge mot sex, sier rådgiver Camilla Risan i NOAS.

- Vår erfaring er at hvis asylsøkerne selv sender bekymring og sier ifra, så blir det fulgt opp på mottaket. Spørsmålet er om de kjenner sine rettigheter og tør å melde fra.

NOAS mener det burde vært skarpere fokus på å avklare asylsøkeres helsesituasjon på et så tidlig tidspunkt som mulig, også med fokus på torturskader. Dette er Trygve Augestad i Norsk Folkehjelp helt enig i.

I transittmottak

Transittmottaket er det første stedet asylsøkere kommer til Norge. Det er ment å være et midlertidig bosted fram til asylsjekk og helsesjekk er gjennomført.

Alt asylsøkere i transittmottak får i tillegg til kost og losji er 240 kroner i lommepenger hver 14. dag. Pengene skal dekke vaskepulver, toalett- og hygieneartikler, transport, røyk, godteri og eventuelle kafébesøk.

Til sammenligning får innsatte i norske fengsler i underkant av 70 kroner dagen i arbeidspenger.

Transittmottakene har 57 kroner i kostøre per asylsøker. Pengene skal rekke til tre måltider om dagen.