Annonse

Klassedelt lenge før innvandrerne kom

Oslo har vært et klassedelt samfunn lenge før innvandrerne kom hit på 70-tallet. Nå viser Alnaprosjektet at vi må tørre å snakke mer om klasse enn integrering.

Annonse
Innenriks

Helt siden 1800-tallet har Oslo vært et klassedelt samfunn. Akerselva har delt byen i to, hvor arbeiderklassen holdt til på øst, og de mer bemidlede på vest. Nå er klasseskillet særlig synlig i drabantbyene i Groruddalen. Men klasseskillet er ikke lenger innvandrere kontra etnisk norske. 

I dag er det ikke bare hvite nordmenn som flytter ut av Groruddalen. Også andre generasjons innvandrere flytter vekk.
– Østkanten var øst, lenge før innvandrerne kom, sier professor ved Sosialantropologisk institutt, Thomas Hylland Eriksen til Dagsavisen. 

Alnaprosjektet

I dag presenteres «Alnaprosjektet», som gjen­­nom flere år har utforsket hva som bidrar til integrering og tilhørighet i den fleretniske drabantbyen Alna i Oslo. Et prosjekt ledet av Hylland Eriksen, og som startet høsten 2009.
– Når vi nakker om Groruddalen handler som oftest om nordmenn mot innvandrere. Viggo Vestel mener i prosjektet at vi må snakke mer om klasse enn integrering. Kan du si litt om det?
– Det er en elefant i rommet i veldig mange debatter i Norge, og det er klasse. Det som på statistikken ser ut som en hvit flukt er vel så mye en middelklasseflukt. Også de som ikke er hvite flytter ut av bydelen, og det er en ond sirkel. Mange har gjort det bra økonomisk, men de holder seg gjerne i Oslo øst eller Lørenskog når de trenger større hus og flytter på seg, selv om de har råd til å flytte til vestkanten, sier Hylland Eriksen. 
– Ikke bare med tanke på at du får skoler med bare barn med minoritetsbakgrunn. Noe som sannsynligvis ikke er en god idé. Vi får en økt klassesegregering, bydeler som blir stigmatisert som bydeler hvor det ikke finnes folk med høyere utdannelse. Dette er noe vi som samfunn bør se nærmere på, sier professoren. 
– Det er ikke innvandrerne som har skapt østkanten, legger han til. 
– Prosjektet har pågått over flere år. Hvordan har utviklingen vært?
– Det er vanskelig å si generelt. Det som har vært en tendens er minoritetstette 
by­­deler,  noe vi også visste før vi startet dette. Derfor valgte vi å ikke ha fokus på hvor folk kommer fra, og heller ikke etnisk bakgrunn. Vi har fokus på sted og hva som skal til for at folk skal føle seg hjemme. Noe av det som er helt klart, er at det å skape tilhørighet på Furuset, er hardt arbeid. 

Trenger ildsjeler

– Hva er konklusjonen?
– Vi kan ikke gi bare en konklusjon. Vi har sett på mange faktorer, som skole, barnehager, og ungdomsaktiviteter. For det første folk må ha møteplasser for felles aktiviteter. Ser vi på Kragerø, som er en by på samme størrelse som Furuset, så er det mye lettere å skape en felles identitet der. De bor der og jobber der. I Alna drar folk på jobb og skole andre steder, og de kommer fra mange deler av verden. Det andre er ildsjeler, som har tro på lokalsamfunnet. Er det noe samfunnsvitere ofte undervurderer, så er det betydningen av enkeltpersoner.
– I 2012 var konklusjonen at folk trivdes. Hvordan er det i dag?
– I det store og hele er vårt inntrykk det samme. Folk har de samme bekymringene og hverdagsutfordringene her som andre steder i byen. Mange føler seg hjemme i Alna, selv om de ikke nødvendigvis føler seg norske. 
– Hva skal til for å skape tilhørighet og hjemstedsfølelse i en drabantby?
– Det å ha aktiviteter, møteplasser, noe folk kan ha til felles. Noe som Alna kunne greid bedre er en mer variert bebyggelse.
– Har drabantbyer, og særlig i Groruddalen, fått et ufortjent dårlig rykte?
– Dette er noe de er veldig opptatt av, og som er noe av det vi har forsket på. Mange folk på Furuset føler det slikt. Det er sagt mye om tagging, men ungdom fra bydelen sier at det tagges mer på Røa og Smestad. Groruddalen er blitt ett symbol på en utvikling som går i gal retning, hvor det dreier seg om tvangsgifting, dop, støy, industri og trafikk, og at alt er galt. Men livet er ikke så forskjellig der enn andre steder i byen.   

Klassedelt

– Østkanten blir ofte assosiert med sosiale problemer og annenrangs osloborgere. Hva forteller det oss?
– Mange utlendinger blir sjokkert når de oppdager hvor klassedelt Oslo er. Når T-banen passerer Stortinget østover, skjer noe med stemningen. Siden 1800-tallet har vi ikke klart å gjøre noe med det. Det Oslo Øst, Alna og Groruddalen trenger er signalbygg og utfluktsmål, som også får dem som kommer fra vest til å tilbringe tid der. Et OL kunne hatt mye å si i så måte.  
– Hva skaper et sted?
– Det korte svaret en samfunnsforsker vil si er: Menneskene som bor der. Og så at vi har noen institusjoner som Nav, bibliotek og bydelsadministrasjon er viktig. 
– Hva holder Groruddalen sammen? 
– Stort sett er det folk utenfor som snakker om Groruddalen som et felles begrep. De som bor der sier at de kommer fra Stovner, Alnabru eller Furuset. Men de får kanskje en felles identitet som groruddøler i arbeidet for å bekjempe det negative omdømmet som har festet seg. 
– Hva sliter det fra hverandre?
– Lite stabilitet, veldig sårbart og en kulturell kompleksitet. Dessuten er det lite å gjøre om kvelden slik at folk drar inn til byen. Det finnes ikke lenger en kino, og det bor 150.000 mennesker der. Dette er ganske skandaløst.
– Er Groruddalen blitt en salderingspost for politikerne?
– I høy grad, tatt i betraktning hvor mange som bor der. Det er vel bare Jan Bøhler i rikspolitikken som er noe videre opptatt av Groruddalen. Mange opplever det som sårt. Og når bydelen er i nyhetene, er det nesten alltid med negativ vinkling, avslutter Hylland Eriksen.

Annonse