Annonse

Hvordan var det å være menneske om bord på «Donau»?

26. november 1942 må aldri glemmes. Vi skal minnes jødene, men også oss som lot det skje.

Annonse
Innenriks

Vi i mediene er flinke til å knytte artikler og kommentarer opp mot jubileer. Markeringer av 50-, 75- og 100-årsdager gir oss ypperlige anledninger til å gjenfortelle vår felles historie. Men noen datoer kan og bør skrives om hvert år. Neste år må vi skrive om 76-årsdagen for at norske politifolk samlet sammen 532 norske jøder, barn, kvinner og menn, og sendte dem med båt ut av landet med enveisbillett til døden.

Det groteske scenarioet i Oslofjorden virker tettere på i dag enn det gjorde for 20 og 30 år siden. Da lå det fortsatt et uvirkelighetens og utenkelighetens slør over jødenes skjebne. Men nå har krig og konflikt rett utenfor våre egne grenser igjen sendt folkegrupper på flukt gjennom Europa, forfulgt fordi de er sjiamuslimer eller kristne. Terror i Paris, Nice, London, Berlin og New York har skapt ny grobunn for dem som blindt peker på en gruppe, muslimene, «de fremmede», som problemet som forrykker vårt system og livsførsel. Slik nasjonalsosialistene pekte på jødene fra 1933. Problemet som måtte få sin endelige løsning. Og vi, majoriteten, lot det skje. Ikke at alle nordmenn var skyldige, ikke at alle europeere var skyldige, men det liberale flertallet sov da de mørke, autoritære kreftene festet grepet. Fernisset av sivilisasjon, det som skiller også oss moderne mennesker fra lovløshet og krig, er flortynt.

Les også: Mally og livet etter Holocaust

Selv har jeg har vært opptatt av historie hele mitt liv, og interessen har alltid vært drevet av det enkle spørsmålet: Hvordan var det å være menneske i en annen tid? I møte med en fiende på en slagmark, i møte med sult, kulde og fattigdom, eller som borger i et diktatur. Kanskje var denne fascinasjonen og nysgjerrigheten utløst av egen bakgrunn som 70-tallsmenneske. En som levde et småbyliv i Etterkrigs-Norge der trygghet var selvsagt, fiendene få og sosialdemokratiet passet på oss. Ja, det var TV-bilder av kommunistiske maktdemonstrasjoner på Den røde plass i Moskva, kyssende gamle menn og krysserraketter i uskjønn forening, og det var en cowboy i Det hvite hus. Men skyene på horisonten for gjennomsnittsnordmannen var få. Og det gikk alltid den rette veien, mot lyset. Noe annet var naturstridig. Uro, utrygghet og frykt på eksistensielt nivå, den slags menneskelighet som opp igjennom tidene har vært så vanlig, og en del av livet, hørte fortida og bøkene til. For oss et tilbakelagt menneskelig kapittel.

Historien har innhentet oss. På Bataclan i Paris kom den uvirkelige utryggheten til oss alle på en annen måte enn 22. juli og 11. september fordi terroren rammet vilkårlig, og den virker uten ende og mål. Terroren er blitt til en erklært krig som kan nå alle. Og vi bygger om byene våre i respons og minner oss selv på dette daglig. Terroren tok steget inn i livene våre og satte seg på tryggheten vår. Vi alle er skremt etter de siste årenes terroranslag, og undersøkelser viser at mange er blitt redde. «Vold virker», skrev Jyllands-Posten etter Charlie Hebdo-angrepene. Avisen ville forklare leserne hvorfor de ikke ville trykke Muhammed-karikaturer i støtte. At vi alle nå er trukket inn i en krig som ikke er vår, pekt på som gruppe, som mål, oppleves urimelig og urettferdig.

Så hvordan var det å være menneske på DS «Donau» på vei sørover mot Tyskland 26. november 1942 og en skjebne de måtte ane var forferdelig? Hva alle de 532 menneskene under dekk kan ha tenkt, vet vi ikke. Men de må ha følt det samme som pariserne eller noen av de andre som er blitt rammet av terror: Hva galt har vi gjort? Forvirring. Uvirkelighet. Redsel. Dødsangst. Med terroren kommer de 532 skjebnene nærmere våre egne liv. Vi kan kjenne på noe av det samme. Bare en liten nerveimpuls av den samme angsten må brukes til å utvikle vår empati med andre forfulgte. Identifisere oss med dem. Hvordan er det å være menneske på flukt?

Jødenes historie endte ikke godt. De fleste norske jødene på båten ble drept ved ankomst Auschwitz. Bare ni kom hjem igjen. Norge var blant de landene i Europa som gjorde grundigst jobb. Et annet skip i natten var tyske «St. Louis» som i mai 1939 seilte fra Hamburg med kurs for USA. Og tryggheten. Skipet hadde 937 passasjerer. De fleste av dem jøder. Amerikanerne avviste dem, papirene var ikke i orden og sendte skipet tilbake til Nazi-Tyskland. Av de 620 jødene som måtte gå i land på det europeiske fastlandet igjen, ble 60 prosent drept. Hvordan var det å sitte på båten tilbake?

Les også: De nygifte på snublesteinene på Grünerløkka

340.000 tyske og østerrikske jøder flyktet fra naziveldet mellom 1933 og 1945. 100.000 rømte forgjeves og kom til land som ble okkupert. Mange flere møtte stengte grenser. De stanget i regelverk og kvoter. Og i ren rasisme. 300.000 søkte asyl i USA, de fleste ble avvist. Da 32 land møttes på Evian-konferansen i Frankrike i 1938 for å drøfte flyktningproblemet, var det bare den Dominikanske Republikken som sa ja til å ta imot flere. Konferansen var en flopp.

Også norske, danske og svenske grenser var i praksis stengt for jødene på 30-tallet. Krigen utryddet ikke holdningene og antisemittismen. Den svenske journalisten Göran Rosenbergs beskriver i den prisvinnende boka «Kort opphold på veien fra Auschwitz» hvordan hans polske far ble møtt som flyktning og holocaustoverlevende i Sverige. Svenskenes mistro og mangel på empati, pappaens ensomhet utløst av utenforskap, språkproblemer og rotløshet, endte i tragedie.

David Rosenberg overlevde Auschwitz, men ikke Sverige. I dag har vi titusener av flyktninger blant oss. Hvordan er det å være trygg, men likevel en flyktning, en fremmed?

Annonse