Frykter færre faste forskere

Midlertidige ansettelser gjør det lettere å tilpasse arbeidsstyrken etter behov. For en arbeidstaker kan det skape usikkerhet. De får ikke lån, de bygger ikke opp ansiennitet og de mangler et godt stillingsvern.

Statlige forskningsinstitusjoner er sektoren hvor andelen midlertidig ansatte er klart høyest. Hele 18,3 prosent var i 2013 ansatt på midlertidige kontrakter, viser tall fra Forskerforbundet.

Sektoren med nest flest midlertidige ansatte, overnattings- og servering, viser til en andel på 13,2 prosent. Sektoren med færrest midlertidige ansatte er finansierings- og forsikringssektoren med 2,8 prosent, viser tall fra SSB.

Kasteball

Cecilie Endresen er en av mange som har fått oppleve hvor vanskelig det kan være å være midlertidig ansatt forsker. Siden 2009 har hun hatt sju forskjellige stillinger ved Universitetet i Oslo. En gang ble hun nektet å få utstedt visittkort. Avslaget ble begrunnet med at hun «bare var vikar».

- Når jeg er 40 år og har hatt minst 20 forskjellige kontrakter, føler jeg meg som en dust. For en arbeidsgiver kan det fort se ut som om jeg har fått sparken 20 ganger, eller at jeg bare er helt vinglepetter, sier Endresen.

I 2011 hadde Endresen bestemt seg for å slutte. For hver nye halvårsstilling hun sa ja til, følte hun at hun malte seg mer og mer inn i et hjørne. Nå var det nok. Hun hadde kommet til en konklusjon. Så kom beskjeden om at hun hadde fått stipend til å gjennomføre et treårig prosjekt.

- Jeg er veldig heldig som har fått tre år med fri forskning fra Forskningsrådet dekket. Problemet med alle halvtårsstillingene er at du bare får arbeidet med begynnelsen på ting om og om igjen. Det er veldig frustrerende i lengden. I tillegg bygger vi ikke opp noen ansiennitet av betydning og vi blir ikke gitt de samme rettighetene som fast ansatte, sier Endresen.

Endret formulering

I januar la regjeringen fram sju punkter som skulle være førende for hva som skulle gjøres innenfor sektoren de neste fire årene. Et utdrag fra ett av punktene lød: «Regjeringen skal se på hvordan vitenskapelige ansatte ivaretas». At denne formuleringen er fjernet i statsbudsjettet, får Forskerforbundet til å steile.

- Vi spør oss om regjeringen med dette forlater målsettingen om å få ned bruken av midlertidige tilsettinger. Det er i så fall svært uheldig og et brudd med et langt arbeid i sektoren, sier leder Petter Aaslestad, leder i Forskerforbundet.

Han er bekymret for at dette vil skade kvaliteten på norsk forskning.

- Ved å ikke tilby gode arbeidsvilkår kan vi heller ikke forvente å tiltrekke oss de dyktigste forskerne, sier han.

Aaslestad mener regjeringen må legge press på situasjonen.

- Tallene for de siste årene viser en nedgang i antallet midlertidige ansatte. Tallet er fortsatt for høyt sammenlignet med resten av arbeidslivet. Regjeringen har tatt et skritt på riktig vei, men det er viktig at de opprettholder trykket, sier Aaslestad.

Frustrerende

Endresen kan fortelle om en utbredt anvendelse av såkalt «lufting»: At de setter midlertidige ansatte i karantene etter en viss tidsperiode for å hindre dem i å kreve faste ansettelse. Likevel mener hun ikke at løsningen på problemet nødvendigvis er å gi faste stillinger.

- Det er ingen som går rundt og tror at de skal bli fast. Det finnes rett og slett ikke stillinger å konkurrere om. Derfor synes jeg heller de kan kjøre alt på åremål og for eksempel sjuårskontrakter. Hvis de ikke gjør noe på disse årene, kan de heller ikke forvente automatisk fornyelse når avtalen løper ut, sier Endresen.

Erkjenner problemstillingen

Aaslestad har vært i møter med både Unio og arbeids- og sosialkomiteen om misnøyen i Forskerforbundet. Han føler signalene han har fått fra disse møtene tilsier at de vil få gjennom kravene de stiller.

- Vi har sagt fra til en samlet komité om hva vi ønsker. Det er forbausende hvis dette felles politiske målet nå er snudd, så jeg er optimistisk på at vi skal klare å løse dette, sier Aaslestad.

Han understreker viktigheten av kommunikasjon mellom forskningsinstitusjonene og arbeidsdepartementet.

- Det må foregå en kontinuerlig dialog. På denne måten kan departementet høre hva slags tiltak institusjonene gjør for å få ned bruken av midlertidighet. Så langt har departementet hatt en erkjennelse av problemstillingen, og jeg håper de vil fortsette med det, sier Aaslestad.