Innenriks

Familien flyktet fra Taliban

Den afghanske barnefamilien flyktet fra Taliban til Norge. Etter fem år ble de sendt tilbake, og lever nå i skjul på 15 kvadratmeter i Kabul.

– Jeg vet ikke hvorfor jeg ble sendt ut. Jeg har i alle fall ikke gjort noe for å havne her. Jeg kan ikke være her. Jeg kan ikke gå på skole. Jeg har ingenting å gjøre. Jeg leser norske bøker vennene mine har sendt meg. Jeg vil bare hjem til Norge og vennene mine, sier 11 år gamle Fatema Rahimi til Dagsavisen på telefon fra Kabul.

For ett år siden ble Fatema, lillebror Ahmad (8), storebror Amin (15) og foreldrene deres pågrepet av utlendingspolitiet.
Oslo tingrett skal nå avgjøre om utvisningsvedtaket er gyldig.

– Snakker bare norsk

Ahmad var to år da han kom til Norge.

– Jeg snakker bare norsk. Jeg kjenner ingen i Kabul. Vi kan ikke gå ut av frykt for å bli gjenkjent. Jeg er redd hele tida, sier Ahmad.

Familien kommer fra Uruzgan-provinsen i krigsherjede Afghanistan. Der kunne de ikke bo. Men i Kabul, der de ble sendt, har de ikke familie, venner eller annet nettverk.

– Å sende dem ut til ingenting er som å sende dem i døden. Mange i samme situasjon har dødd, sier Espen Karlsen i støttegruppa for Fatema og Ahmad.

Storebror Amin, har for andre gang rømt fra Afghanistan. Han er nå i Hellas, internert i et lukket flyktningmottak.

###

Traumatisk

Klokka 05 søndag 19 januar 2014 ble Mohammad Hassan, kona Masooma – deres tre barn og onkelen Mehdid vekket opp av utlendingspolitiet i sitt hjem på Ål statlige mottak på Torpo i Hallingdal.

– Mamma lukket opp. Jeg hørte henne skrike. Politiet tok alle skoene våre og samlet dem i en søppelsekk. Så var det rett ut i politibilen, forteller Fatema.

De ansatte på mottaket beskriver utlendingspolitiets oppførsel som brautende og brutal. Mohammad og Mehdid skal ha blitt lagt i håndjern.

Familien fikk en time på seg til å pakke. Ingen tid til farvel med venner som den godt integrerte familien hadde i Ål.

Asylmottakere med endelig utvisningsvedtak sover ikke lenger godt om natta mellom lørdag og søndag. Det er da politiet kommer.

Men det kunne vært tid til avskjed. Familien på seks ble internert i det lukkede asylmottaket på Trandum i to dager, så satt på flyet fra Gardermoen til Kabul.

– Alle i familien virker helt handlingslammet. De er preget av en total håpløshet. De har ikke fått til noen ting på ett år. Uten støttegruppa i Ål hadde de ikke overlevd, sier Sverre Hjelleset som blant annet har jobbet for Kirkens Bymisjon i Kabul.

Tre ganger har han besøkt familien Rahimi i Kabul og gitt dem overlevelsespenger fra støttegruppa.

Bra for statistikken

Justisminister Anders Anundsen (Frp) sa i Stortinget før jul at «det åpnet seg returmulighet» til blant annet Afghanistan da han forklarte hvorfor rekordmange lengeværende asylbarn ble sendt ut av landet i fjor.

I går kunne Bergens Tidende fortelle at afghanske myndigheter i november sendte brev til Norges ambassade i Kabul med en protest mot økningen i tvangsreturer til Afghanistan. Afghansk UD peker på at landet er et farlig sted å være, har store økonomiske problemer og at det er mangel på husrom, arbeidsplasser og skoletilbud. Myndighetene viser til returavtalen med Norge og ber om at familiereturer heretter må baseres på frivillighet. Statssekretær i justisdepartementet Jøran Kallmyr avviser at brevet ble sendt fordi Norge returnerte masse asylbarn til Afghanistan.

– Det er heller ikke riktig at de ba oss stanse retur av barnefamilier, sier Kallmyr til NTB.

Ahmad på skitur med pappa Mohammad. FOTO: PRIVAT

Ahmad på skitur med pappa Mohammad. FOTO: PRIVAT

– Hjerterått

– Jeg skjønner godt at Frp er forpliktet av partiprogrammet til å få opp tallene på utvisningsstatistikken. Da gir det bedre uttelling å utvise barnefamilier enn enkeltstående kriminelle. Men det er hjerterått, sier Hjelleset.

Karlsen i støttegruppa har store problemer med å forstår hvorfor familien Rahimi er sendt ut.

– De er ikke kriminelle som prøver å unndra seg straff. De vil bare hjem til Norge, tilbake til skolen sin, sier Espen Karlsen i Støttegruppa.

Datteren hans, Ingrid Skjelde Karlsen (10), savner Fatema og forstår ikke hvordan et barn bare kan forsvinne og hentet av politiet i et land som Norge.

– Det er helt forferdelig. Jeg ble så lei meg da hun reiste. Fatema er som ei norsk jente, hun kjører slalåm, spiller fotball og gitar, synger i kor og var politimester Bastian i Kardemommeby, sier tiåringen om venninna.

Mer fra Dagsavisen