Innenriks

En bauta og vennligheten selv

MINNEORD: Med Per Kleivas død 17. september har vi mistet en av norsk etterkrigskunsts viktigste stemmer. Han var politisk bevisst og brukte kunsten aktivt. Men han var først og fremst billedkunstner og en vennlig sjel.

Når norsk kunsthistorie fra etterkrigstiden blir gjennomgått er det ett fenomen vi ikke kommer utenom. Per Kleiva var med og startet GRAS-gruppen i 1969, og selv om det ikke varte mer enn fem år står GRAS som en bauta i en tid som må karakteriseres som et veiskille for norsk kunst. Det var Willibald Storn som hadde ideen, og sammen med Per Kleiva og Morten Krohg etablerte han et grafisk verksted og en kunstpolitisk gruppe som skulle få varig betydning. De fikk raskt med seg kolleger som Anders Kjær og Victor Lind, og totalt telte gruppen mellom 15 og 20 medlemmer, derav kun en håndfull kvinner.

At den politiske kunsten hadde en dominerende stilling på 1970-tallet er ikke det minste rart. USA var Norges og Vest-Europas store idol etter andre verdenskrig. Men avsløringene av amerikanernes umenneskelig brutale krigføring i Vietnam ble tidens store stridsspørsmål. Allerede i 1965 ble Kjartan Slettemarks collage «Av rapport fra Vietnam: Barn overskylles av brennende napalm. Deres hud brennes til svarte sår og de dør» angrepet med øks og ramponert flere ganger da det ble stilt ut i UKS’ monter foran Stortinget. Ved siden av Slettemark var Per Kleiva kanskje den som lagde de mest slagferdige og minneverdige bildene om Vietnamkrigen.

Per Kleivas sterkeste og mest kjente verk er «Amerikanske sommerfugler» (1971), et silketrykk som viser amerikanske helikoptre utstyrt med sommerfuglvinger over stiliserte flammer. Det ble nylig hyllet av Håkon Bleken, ikke minst for sin billedmessige styrke. Og det tredelte «Tre blad frå imperialismens dagbok» (også 1971) ble (sammen med Slettemarks Vietnam-bilde) kåret til ett av de tolv viktigste norske kunstverkene i tidsperioden fra 1945 til 2005 i Morgenbladets kåring.

Selv om den politiske kunstens dominans på 70-tallet er blitt bestridt i senere tid, blant annet med utstillingen «Stille revolt», er det liten tvil om GRAS-gruppens betydning. De var helt sentrale i startgropen for bølgen av entusiasme rundt grafisk kunst som skyllet gjennom 70-tallet. Per Kleiva fikk en sentral posisjon fordi han kunne silketrykkteknikken. Et annet aspekt vi ikke skal glemme er Per Kleivas banebrytende innsats for popkunsten, noe han tok til seg etter å ha sett den store popkunstutstillingen på Louisiana i 1964. Spesielt var han opptatt av Jim Dines assemblager, noe som kom til syne i komposisjoner der han limte gjenstander til lerretene. Dette kom frem blant annet da han deltok på den viktige Gruppe 66-utstillingen i Bergen. Senere jobbet han også mye med «colourfield»- teknikk med rent abstrakte fargefelt.

Per Kleiva ble født 1. april 1933 i Torsken i Troms og vokste opp i Sunnfjord. Han debuterte på Høstutstillingen i 1963, etter først å ha jobbet som reklametegner og dekoratør. Overgangen til kunst er betegnende for en tid da velstandsutviklingen så smått var i ferd med å åpne nye muligheter. Det politiske engasjementet fant nye uttrykk på 1980-tallet, som startet med at han var festspillutstiller i Bergen i 1980. Solidariteten med urfolk inkluderte samene, noe installasjonen «Samisk bustad anno 1980» var et uttrykk for. Da han stilte ut ved Sao Paulo-biennalen i Brasil i 1983 laget han tilsvarende skulpturer i lange og tynne tregreiner omgitt av piggtråd inspirert av Amazonas-indianernes båter.

De senere år har Per Kleiva fått en renessanse, blant annet med utstillinger i Galleri Brandstrup. Per Kleiva ble 84 år. Minnet om ham vil bli stående. I disse dager går mine tanker til hans kone Ida Drage og familien. Fred over Per Kleivas minne.

Mer fra Dagsavisen